Da jeg våknet i morges var jeg trettere enn vanlig. Trettheten var mer følelsesmessig enn fysisk. Steminingen var ikke nedtrykt, men komprimeret som om jeg befant meg på havets dyp og kunne føle trykket av vannet.
Denne komprimerte stemningen er ikke et ukjent fenomen for meg. Den gir meg et hemmet følelsesuttrykk som om jeg beveger meg rundt i livet som en dyphavsdykker med fullt dykkerutstyr. Mitt følelsesmessige overskudd blir hemmet og gjør meg introvert. Jeg orker ikke small-talk og andre overfladiske utvekslinger, men må reservere energien til det helt nødvendige.
Var dette den eneste psykologiske atmosfæren jeg levede i, så hadde jeg nok slept meg igjennom livet uten det store kreative overskuddet. Men uansett hvor tung jeg føler meg har jeg alltid adgang til et positivt og lyst sinnelag – et sinn som ønsker å utrette noe. Det er en fornemmelse av vilje og jeg kan med letthet se på livet som meningsfullt. Det er en tydelig energi som presser på for å komme igjennom med alt det jeg har lyst til å skape.
I slike situasjoner er der en polaritet mellom mitt følelsesliv og mitt tankeliv. Følelseslivet er ofte introvert og søker å skape mer rom og bevegelse i den tunge atmosfæren. Tankelivet er derimot utadvendt, bydende og disiplinerende og vil ikke kaste bort dagen uten å utrette noe.
Det er med andre ord to mektige krefter som trekker i forskellige retninger, og jeg har lært at de ikke er et uttrykk for hvem jeg egentlig er.
I snart 30 år har jeg hatt en daglig meditasjonspraksis som varer en times tid eller mer. Dette har skapt et tydelig indre senter hvor jeg kan iaktta alle de forskjellige kreftene som reiser seg i mit psykiske liv. Det å finne sitt senter av ren bevissthet, som Roberto Assagioli kaller det, er en av de første og viktigste elementene ved meditasjon.
Når vi har blitt iakttageren, observatøren eller det kjærlige vitnet til vårt psykologiske liv, har vi funnet det indre stabile stedet som aldri forsvinner. Dette er det permanente ankeret som vårt psykologiske liv oppstår rundt. Det er øyet i orkanen eller en nav av stillhet som livets hjul dreier seg rundt. Her har vi en slags frihet, en frihet til å iaktta hva som skjer innvendig uten å være fanget av illusjonen om at ”jeg” er ”trykket”. Forskjellen på jeg’et som opplever og det som oppleves er tydelig. Jeg vet at jeg ikke er kroppen, følelsene eller tankene mine, men derimot den indre bevisstheten som uttrykker seg igjennom disse psykologiske kreftene.
Som iakttager kan jeg gjøre noe med min atmosfære, å forbli passiv og la kreftene i personligheten styre livet gir meg ikke mye frihet. Jeg oppdager at jeg har en vilje, en vilje til å velge. Viljen til å velge er tett knyttet til iakttageren. Når jeg tar et mentalt skritt tilbake kan jeg også velge hvilke energier jeg ønsker å identifisere meg med og la komme til uttrykk i min personlighet.
Når vi styrker den kjærlige iakttageren, det vil si evnen til å se på våre psykologiske krefter med et aksepterende og rommende blikk, kan vi gripe inn i energienes indre spill. Vi kan ikke jobbe med det vi ikke aksepterer. Det vi ignorererer eller fordømmer forsvinner ofte ned i den ubevisste kjelleren. Aksept er ikke det samme som passivitet, det er derimot starten på endring.
Meditasjon er det indre bevissthetslaboratorium hvor vi kan endre de indre psykologiske kreftene. Da jeg våknet i morges, merket jeg at den trykkende stemningen hadde kommet tilbake. Jeg har opplevd den mange ganger og kjenner den godt. Jeg har utforsket den og har lært hva den har behov for.
Den har behov for sol, vitalitet og lys – og det er nettopp det jeg har tenkt å gi den.
Stemningen er som en mørk skog omfavnet av en tung, klam tåke.Hvorfor jeg bærer rundt på denne mørke skogen aner jeg dypest sett ikke – selv om jeg har mine hypoteser. Men faktum er at den er der og faktisk har gjort meg godt. Den har tvunget meg til å være introvert i perioder, tvunget meg til at finne mitt senter, for ellers hadde den holdt meg fast i sin mørke stemning. Den har med andre ord gjort meg sterkere og har slipt skjelnevnens sverd til et effektivt redskap som mentalt kan se igjennom tåkelandskapets illusjoner.
Apollon, som trekker solen over himmelen
Jeg har for tiden en sterk meditativ praksis hvor jeg sitter med ryggen til en imaginer gigantisk sol som stråler igjennom meg og inn tåkelandskapet. Jeg forbinder meg med Apollo, den greske solguden, som spontant dukket opp i mitt sinn for noen år siden og har vært en sterk arketypisk kilde av solkraft siden. Disse arketypene er utrolig potente krefter. Vi må huske at millioner av mennesker opp igjennom historien har hatt disse guder som sitt senter. De er derfor ladet med en dynamisk energi som kan tappes og kanaliseres inn etter behov.
Det er nettopp dét jeg gjør disse morgenene. Jeg sitter med solen og Apollo i ryggen og blir ladet opp og vitalisert. Effekten er tydelig. Tåken oppløses gradvis, noen ganger nesten mirakuløst og den følelsesmessige tunghet forsvinner helt. Men oftere gir den meg et løft, og atmosfæren blir merkbart lettere og jeg får mer energi til mine kreative prosjekt. Den gir meg en Atlas lignende styrke til å bære mine byrder, ikke nødvendigvis med et smil, men med en ro som holder kursen.
Mirakuløst er naturligvis et poetisk uttrykk, for det er ikke et mirakel som skjer. Dette er en vitenskapelig prosess. Energi følger nemlig tanken, det vil si ”som et menneske velger å tenke i sitt hjerte, således blir det”.
Lagre kommentar