Intuisjon

C. G. Jung har anerkjent intuisjonen som en selvstendig psykologisk erkjennelsesform, som er like så sann og legitim som alle andre typer erkjennesler.

Det samme har Roberto Assagioli, som i sitt forfatterskap gir en rekke gode definisjoner på begrepet intuisjon. I hans bok Psykosyntese s.217-224 beskriver han den rammen som hans forfatterskap er bygget på vedrørende temaet.

Intuisjon er en erkjennelsesform som oppfatter helheten i nuet, her og nå, og derfor står i motsetning til det logiske resonnementet, som gjennom å analysere de enkelte delene leder til helheten. Intuisjon kan fungere på flere plan.

På det personlige plan, hvor den gir glimt av innsikt i f.eks personens høyere mål med livet. Men intuisjon på det høyere transpersonlige planet – der innsikten er universell, angår det hele menneskeheten.

Det er fra disse bevissthetslag at de store idéer om frihet, likhet og broderskap har sitt utspring. Man kan ut fra det si at intuisjonen er: spontan og direkte og derfor ikke indirekte og fremadskridende som den analystiske tenkning er. Den er syntetisk, holistisk og derfor en direkte erkjennelse av en helhet. Den er i sin høyeste form uten følelsesmessige reaksjoner, forstått som følelsen av sympati eller antipati med det som erkjennes.

Intuisjoner er flyktige og forsvinner like raskt og spontant som de kommer, hvis vi ikke er raske til å forsøke å fastholde inntrykket de etterlater. Derfor anbefales det alltid å skrive ned disse innsikter. I Assagiolis bok: Transpersonlig Udvikling er der gode definisioner:  etymologisk sett er intuisjon (in-tueri) evnen til å kunne betrakte eller se inn i. Intuisjon er en selvstendig og uavhengig erkjennelsesmessig funksjon, som er knyttet til det høyere sinns funksjon. Assagioli siterer Jung:

“Således som jeg ser det, er intuisjonen en af de basale psykologiske funktioner. Den er hverken sansning, følelse eller intellektuell deduksjon… Gjennom intuisjon blir enhver individuell idé presentert i sin helhet, fullendt i seg selv, uten at vi er i stand til å forklare eller oppdage hvordan den kom til syne….pga  dette er den intuitive forståelse den høyeste form for forståelse”.

Intuisjonen gir seg til kjenne i bevisstheten på to måter. Den ene gjennom åpning av et “indre øye”, som tillater oss å se virkeligheten, som vårt normale mentale syn ikkje gir mulighet til. Den andre metode skjer gjennom oppfattelse av et intuitivt lyn, som i et glimt avslører en større virkelighet som vi før ikkje hadde kjennskap til.

Intuisjon er den direkte erkjennelsen av sannhet – en spontan penetrasjon av bevisstheten av skjønnhet og sannhet, som ikkje tidligere er sanset. Den blir øyeblikkelig erkjent som ufeilbarlig, sann og stiller ingen spørsmål. Det er ofte vanskelig å skille intuisjon fra følelsesmessige fornemmelser, som ofte kan være forvrengte oppfattelser av de mangfoldige inntrykk vårt følelsesliv mottar. Intuisjonen bør derfor kombineres med alle de andre vesentlige psykologiske funksjoner som vi har til rådighet, hvis vi skal kunne bruke den i praksis.

Den mentale utviklingen er helt avgjørende for intuisjonens presise bruk. Den mentale skjelneevne og utviklingen av intellektet sikrer at vi kan vurdere de intuitive inntrykk korrekt og omsette dem i praksis. En overutvikling av intellektet er en vesentlig barriere for intuisjonen, for den kritiske skjelneevne kan være så dominerende at den avviser de spontane og intuitive inntrykk. Einstein sa: “Kun intuisjon som kan sammenlignes med det forhold som eksisterer mellom mennesker som elsker hverandre, evner å føre vår forståelse utover grensene for våres logiske forståelse”.

Et godt ekteskap mellom sinnet og intuisjonen sikrer en dyp og korrekt forståelse av virkeligheten – den indre såvel den ytre. Intuisjonens oppgave er å gi bevisstheten en spontan helhetsforståelse av en kompleks  sammenheng. Deretter tar sinnet over og tolker, oversetter og verbaliserer intuisjonen i kjente termer, som kan kommuniseres videre til andre.

I historien finnes det mangfoldige eksempler på mystikere som lyktes med å vekke intuisjonen, men som ikke evnet å overføre innsikten til menneskeheten fordi de i høy grad manglet den intellektuelle utvikling. Deres innsikt forble deres egen og var forholdsvis nytteløs for deres medmennesker.

Den rytmiske utvekslingen mellom intuitiv innsikt og intellektuell tolkning fører, ifølge Assagioli til en ytterligere utvikling av intuisjonen og inntrengingen i de høyere verdener. Når dette samarbeidet fungerer på sitt høyeste, ser vi det utfolde seg hos de fremtredende tenkerne, som virker innenfor den skapende kunst, vitenskap og religion og som for alltid endrer livet i menneskets verden. Når det er behov for virkelig å forstå våres egen, andres, gruppers og våres forholds dypeste essens er intuisjonen uunværlig.

Intuisjonen kan slik gi den dypeste forståelse av våre medmennesker, en situasjon eller en oppgave som skal løses. Men den må alltid etterfølges av en vurdering av især det kritiske intellektet og praktisk verifisering der hvor det er mulig.