Roberto Assagioli definerer sinnet på følgende måte i “Notes on Education“:
Sinnets mange aktiviteter kan kort beskrives slik:
1) Sinnets første funksjon er å sammenfatte de sansemessige inntrykk slik at individet kan ha en intelligent opplevelse av den såkalte ytre verden. På den måten kan sinnet betraktes som en slags 6.sans, en fornuftsmessig sans som koordinerer og tolker inntrykkene fra de 5 andre sansene.
2) Den andre funksjonen er å samle informasjon og høste fruktene av menneskehetens erfaringer og oppdage den kulturelle arven fra fortiden. Dette mål når man gjennom studier, og denne form for viten var tidligere tiders mål for undervisningen.
3) Den tredje og høyere form for mental aktivitet er den som bearbeidet de foregående inntrykk, koordinerte dem, drar konklusjoner og bruker dem; dette blir kalt å tenke eller reflektere.
4) Sinnets fjerde funksjon er å være mottagelig ovenfor intuisjon; å forstå og tolke den med nøyaktighet og formulere den presist.
5) Den femte funksjonen er å være kreativ. Den dynamiske og kreative energi som kommer ra tankens kraft og som nylig er gjenoppdaget er i ferd med å bli mer og mer kjent og utbredt, men blir mest brukt til personlige formål. (oppnåelse av suksess og rikdom osv..)
Et av formålene med den nye tids undervisning er å trene individet i teknikker som leder denne kraftfulle mot konstruktive mål og til å tjene menneskeheten.
Samarbeider mellom sinnet og de andre psykologiske sanser, impulser, følelser og forestillingsevne er langt fra tilfredsstillende og bringer fram alvorlige problemer for undervisningen. For flesteparten av menneskeheten er sinnet underordnet impulser og følelser, og det brukes til å rettferdiggjøre dem og til å nå deres mål.
Man kan i disse tilfeller si at sinnet tjener begjæret.
Før eller siden vil det utilfredsstillende og katastrofale samarbeidet provosere en krise som enten forårsaker langsomme eller hurtige forandringer.
Sinnet våkner i individet til en forståelse av den sanne natur og sinnets forhold til og virkninger på impulser og følelser. Han/hun blir bevisst på de forvrengninger av realitetene og illusjonene som dette forårsaker og de feilaktige bedømmelsene og handlinger skapt på grunn av dette.
Det er sannsynlig at det kommer fram to resultater på bakgrunn av denne erkjennelsen. Den første, som vi anser som “god”, leder til utvikling av objektivitet og til den intellektuelle ånd som kjennetegner vitenskapen.
En av de nylige fremskritt er utviklingen og raffineringen av de vitenskapelige metoder i henhold til de nye vitenskapelige erkjennelser. Det andre resultatet er ikke ønskelig.
Det er en undervurdering av følelsene, sansene og forestillingsevnen som leder til en mental stolthet, ensidighet og fortrengning som kjennetegner den “arrogante intellektuelle” type.
Utdannelse må ha to mål i forhold til relasjon til sinnet. Å utvikle og fremme dets aktive bruk og å etablere de riktige proposjoner, samt å utvikle et konstruktivt samarbeide med de andre aspekter av mennesket. Det viktigste er den harmoniske sammenheng mellom intelligens og kjærlighet, ledende fram mot kjærlig forståelse og utvikling av visdom.
« Tilbake til ordbokens indeks