Et av de vesentligste elementer i psykosyntese terapi er terapeutisk nærvær. Dette nærværet kan defineres som terapeutens evne til å fullt og helt være tilstede med sitt indre vesen og oppmerksomhet.
En oppmerksomhet som er helt tilstede og aksepterer klienten som den hun er, her og nå.
Terapeutens fulle nærvær med kropp, psyke og sjel fremmer klientens selvoppdagelsesprosess, slik at det blir enklere å gi slipp på gamle begrensninger, finne nye ressurser og komme nærmere en fornemmelse av sitt indre selv og den meningen med livet vedkommende ønsker å forfølge. Nærvær inkluderer konsentrasjon på såvel klientens reaksjoner og prosess, men også oppmerksomhet på de reaksjoner og tilstander som oppstår inne i terapeutens eget tanke og følelsesliv, som er gjenstand for terapeutens egen tolkning (overføring/morsoverføring).
Noen reaksjoner gir informasjon om klientens situasjon og muligheter, andre forteller om terapeutens egne psykiske forutsetninger som skal underkastes en senere selvanalyse og supervisjon.
Nærvær inkluderer også paradoksal evne til å forholde seg nøytralt engasjert. Det vil si at engasjementet i klientens prosess og evne til å finne sin egen vei skjer uten at terapeuten er avhengig av et bestemt resultat. Det forutsetter at terapeuten har et godt selvverd og ikke spiller rollen som den gode terapeut som løser klientens problemer.
Klienten selv løser sine problemer med støtte fra de forslag og metoder som terapeuten kan iverksette under forløpet. Terapeuten er med sitt nærvær en katalysator for den vekst som klienten selv skaper.
Nærvær er dypest sett en sjelskvalitet, en evne til å leve seg inn i et annet menneske uten å miste sin nøytralitet og gjennom denne identifikasjonen få tilgang på visdom og intuisjon rådighet i den terapeutiske prosessen.
En psykosyntese terapeut vil alltid ha to typer fokus i den terapeutiske prosessen: Fokus på det umiddelbare terapeutiske emne, følelser, tanker og den indre psykiske konflikt. Men også på den prosess og det potensiale som er ved å bryte fram og som krisen er et symptom på. Enhver krise betraktes som en mulighet for vekst.
Psykosyntese terapeuten betrakter klienten som dels en personlighet som opplever smerte i et eller annet område av sitt liv, men ser også smerten som en fødselsprosess, et symptom på klientens Høyere Selv som forsøker å bringe et nytt og høyere potensiale igjennom personligheten. Dette dobbelte (bifokale) fokuset er en del av det terapeutiske nærvær.
Se også artiklen nærværsbaseret psykoterapi
Kilde: Psykosyntesens sjæl, af Kenneth Sørensen
« Tilbake til ordbokens indeks
