Table of content
Biografien gir en kort oversikt over Roberto Assagiolis liv og arbeid og hva som inspirerte ham til å skape psykosyntesen.
Dette er den mest omfattende biografien av Roberto Assagioli som finnes på internett for øyeblikket. Den skisserer noen av de viktigste trekkene i hans arbeid, personlighet og privatliv.
Roberto Assagioli var svært motvillig til å gi intervjuer om livet sitt, ettersom han mente det var feil å fokusere på ham som person -fokus måtte være på psykosyntesen. Men som følge av press fra sine kolleger, lot han seg på slutten av sitt liv overtale til å få laget en biografi. Han valgte Boston psykoterapeuten Eugine Smith til å gjøre det. Assagioli døde kort tid etterpå, i 1974, og biografien ble aldri gjort. Så det vi vet fra Assagiolis personlige liv, kjenner vi fra hans egne publikasjoner og fra folk som har jobbet med ham, eller som på andre måter har hatt kjennskap til ham.
Assagiolis barndom og ungdom
Roberto Marco Grego ble født i Venezia, Italia, 27. februar 1888. Her tilbrakte han sin barndom. Robertos far døde da Roberto var to år gammel. Moren til Roberto, Elana Kaula (1863-1925), giftet seg på nytt med Dr. Alessandro Emanuele Assagioli i 1891, som ga Roberto hans etternavn.
Roberto Assagioli vokste opp i en kulturell, jødisk familie som tilhørte den øvre middelklassen. De hadde, typisk for sin klasse, interesse for kunst, musikk og litteratur. Assagioli fikk privatundervisning, som også var typisk for sin tid og klasse. Hans forståelse og interesse for skjønnhet, kunst og musikk ble stimulert tidlig, og er helt klart sett på som en del av grunnlaget for psykosyntesen.
Det kan ha vært hans mors studier av teosofi som tidlig vekket hans store interesse for østlige filosofier og de høyere åndelige potensialer i menneskeheten. Teosofi er en filosofi som ble formulert i slutten av det 19. århundre, og som utviklet seg til en bevegelse med røtter i Nord-Amerika. Den spredde seg senere til Europa og Østen. Filosofien er enda eldre, med røtter i mystiske tradisjoner fra både øst og vest.
Hjemme hos Assagioli ble det snakket både italiensk, engelsk og fransk. Assagioli var et nysgjerrig barn som var ivrig etter å lære. Han lærte å snakke gresk, latin, tysk, russisk og sanskrit før han var 18 år! Assagioli elsket å formulere seg skriftlig, og allerede i en alder av femten år publiserte han artikkelen “Ubevisste ønsker og bevisst arbeid” i tidsskriftet “Giornale de Venezia”.
Assagioli ble tidlig interessert i internasjonale relasjoner. Han reiste mye, også alene. I en alder av 17 år dro han til Russland, noe som fremmet hans idealer om frihet skapt gjennom ikke-vold og ikke-dogmatiske sosiale systemer. Assagiolis mange reiser lærte ham at mennesket er det samme, uansett hvilket land det kommer fra. Han oppdaget også at det ligger et ønske, dypt nede i alle, om å utvikle ens eget høyeste potensiale.
I 1904 flyttet foreldrene til Firenze. Her bodde Assagioli mesteparten av sitt liv. Han studerte ved det medisinske fakultet, Istitution di Studi superiori, og fikk sin medisinske embetseksamen der, med spesialisering i nevrologi og psykiatri. Etter første verdenskrig bodde og jobbet han noen år i Roma, hvor han giftet seg med Nella i 1922 (se bildet under). De fikk en sønn samme år, som fikk navnet Ilario Assagioli. Ekteskapet var nært og kjærlig, og varte i 40 år.
Roberto Assagioli: Utdanning og første artiklene
I 1907 begynte han en doktoravhandling med tittelen “La Psicosintesi”, som han ble ferdig med i en alder av 21 år. Her også presenterte han en visjon av en helhetlig tilnærming til psykologi, med fokus på menneskelig vekst og menneskelige erfaringer med åndelige dimensjoner. Denne tilnærmingen tar sikte på å leve et mer komplett liv, og som han selv sier det: “å leve så godt som mulig, og se på seg selv med et smil.”
Nesten på samme tid avsluttet Assagioli en kritisk artikkel om psykoanalyse. Han betraktet psykoanalysen som begrenset og uferdig, men var dypt involvert i leting og utvikling av Freuds oppdagelser om barndom og det ubevisste. I et intervju med Sam Keen fra “Psychology Today” i desember 1974, svarer Assagioli på spørsmålet om de store forskjellene mellom psykoanalyse og psykosyntese:
“Vi har større fokus rettet mot det høyere ubevisste og til utvikling av den transpersonlige selvet. Freud skrev i et av sine brev: «Jeg er bare interessert i kjelleren av mennesket.” Psykosyntesen er interessert i hele bygningen. Vi prøver å bygge en heis som vil tillate en person tilgang til alle nivåer av hans personlighet. Tross alt, en bygning med bare en kjeller er svært begrenset. Vi ønsker å åpne opp en terrasse hvor du kan sole deg eller se på stjernene”.
Assagiolis viktigste kritikk av psykoanalysen var at den hadde altfor mye fokus på den patologiske siden av psyken. Han mente at den hadde for lite fokus på det som er sunt, og det å styrke dette som en vei til helbredelse. Ifølge Assagioli hadde menneskets bevissthet flere lag enn det Freuds modell viste. Psykologien Assagioli ønsket å skape inkluderte lystene slik Freud pratet om, men inneholdt også aspektene av kjærlighet, vilje, visdom og åndelighet. Med andre ord, en psykologi med fokus på hele mennesket.
I samme periode som Assagioli skrev avhandlingen sin, utførte han sin psykiatrisk praksis på San Salvis psykiatrisk sykehus.
I 1909 publiserte han sine nye ideer i tidsskriftet “La Psicologia delle idée-Forze e la Psicagogia”. På den tiden var den akademiske verden svært motvillig til å akseptere Assagiolis hypoteser.
Allerede i begynnelsen av 20-tallet publiserte han flere artikler innen medisin, pedagogikk, filosofi, kultur og religion, som senere dannet grunnlaget for Psykosyntese. I 1906 publiserte han sin første omfattende artikkel om Psykosyntese i Farrari magasin. Den hadde tittelen “Gli effete del Riso el le loro applicazioni pedagoiche», og var inspirert av Freuds artikkel “Vitser og deres forhold til det ubevisste”. Artikkelen handlet om betydningen av latter og dens forhold til utdanning, og er i dag kjent under tittelen “Smiling Wisdom”.
Assagioli hadde en bred interesse for filosofi og kultur, og deltok i grupper for unge liberale fritenkere i Firenze på den tiden. Han var en av de mest aktive redaktørene i det kulturelle magasinet “Leonardo” i Firenze opp til 1907. Bladet var en møteplass for de unge intellektuelle i Firenze. Det ble grunnlagt i 1903 av en av Assagiolis nærmeste venner, selvlært forfatter og intellektuell, Giovanni Papini.
(Roberto Assagioli med venner. Photo: Redaktørene av “Leonardo”: Assagioli, Papini og Vailati.)
På et tidlig stadium hadde Assagioli en klar følelse av at mennesket ikke bare var et høytstående dyr eller en maskin. Dette var i opposisjon til det herskende konseptet, nemlig at medisin og psykologi kunne forstås på samme måte som andre tekniske områder.
I 1911 begynte han å formulere begrepet Psykosyntese, og han fortsatte å vie hele sitt yrkesaktive liv til denne oppgaven.
Psykiatrisk bærer og utvikling av Psykosyntesen
Etter å ha fullført studiene sine i 1910 ble Assagioli opplært i psykiatri I Sveits, av Eugen Bleuler på det psykiatriske sykehuset Burghölzli i Zürich. Bleuler var pioneren som definerte schizofreni, og han var en av de første legene til å akseptere psykoanalysen. Assagioli åpnet på denne tiden den første psykoanalytiske praksisen i Italia. Det sies at han ikke var fornøyd, verken med sitt arbeid og eller resultatene av det kliniske arbeidet. Ved siden av studiene med Bleuler fortsatte han å utvikle sin psykologi i Italia. Først kalte han det bio-psykosyntese, og senere psykosyntese. Han var ikke den første til å bruke begrepet psykosyntese, det ble også brukt av Bezzola.
I sin tidlige kliniske praksis anvendte Assagioli psykoanalytiske teknikker, men hans visjon av mennesket oppfordret ham til å komponere et stort sammenhengende apparat av analyse for å inkludere kjærlighet, visdom, kreativitet og vilje. Holdningen hans var ikke at psykoanalysen var feil, men heller at den var ufullstendig.
Allerede mens han arbeidet i Zürich, ble han absorbert i psykologiske studier med en spesiell interesse for arbeidet til William James og Henri Bergson. Her møtte han Carl Gustav Jung og ble venner med ham. Ifølge Assagioli selv, var det Jungs psykologi som var nærmest psykosyntesen. (Les artikkelen: Jung og psykosyntesen)
Som eneste italiensk var Assagioli medlem av Freud Society of Zürich, som besto av pionerene innen psykoanalysen. Han var også medlem av “The International Psychoanalytic Society”. Han var dypt involvert i utforskningen av psykoanalysen, og sammen med Freud og Jung bidro han til forordet til den offisielle “Jahrbuch für Psychoanalytische und Psychopathologische Forschungen”, der han skrev en artikkel med tittelen “Freuds teorier i Italia” (Firman / Gila 2002). Han bidro med artikler og kommentarer til Freuds andre tidsskrift “Psykoanalyse”. Han startet en studiegruppe med 19 medlemmer med det formål å forstå den menneskelige psyke.
Et publisert brev fra Jung til Freud viser Assagiolis håp om å bringe psykoanalysen til Italia:
“En veldig hyggelig og kanskje verdifull bekjent, vår første italienske, en Dr. Assagioli fra den psykiatriske klinikken i Firenze. Prof. Tanzi tildelte ham vårt arbeid for en avhandling. Den unge mannen er svært intelligent, ser ut til å være meget kunnskapsrik og er en entusiastisk tilhenger, som går inn i nytt territorium med riktig holdning. Han ønsker å besøke oss neste vår. »(McGuire 1974, 241)
Assagioli møtte aldri Freud personlig, men korresponderte med ham. I historien om psykoanalysen er han en av de første italienske pionerer. Det i seg selv gjorde at han skilte seg ut i en tid der alle studier av det menneskelige sinn ble sett på med skepsis. Samtidig jobbet han – som vi har sett – med å utvikle psykosyntesen. Han hadde sine ideer og tanker formidlet blant annet i tidsskriftet sitt, “Psiche”, i tiden 1912-1915, hvor det måtte stenge på grunn av krigen. Hans artikler ble senere publisert i et annet tidsskrift med navn “Ultra”. De sies å ha hatt en eksplosiv virkning på kulturen på den tiden. I “Psiche” oversatte og publiserte han den første av Freuds skrifter til italiensk, autorisert av Freud selv.
Under første verdenskrig tjenestegjorde han som lege og psykiater.
Utvikling av psykosyntese
I 1926 åpnet Assagioli det første instituttet i Roma, “Istituto di Cultura e Terapia Psichica”, som senere ble “Istituto de Psicosintesi”. I invitasjonen til åpningen ble det sagt at hans innvielsestale ville handle om hvordan viljen kan utvikles. En av hans viktigste bøker fikk senere tittelen “The Act of Will”. Den ble først utgitt rett før hans død i 1974. I 1927 ga Instituttet ut boken “En ny metode for behandling – psykosyntese”. Og i 1933 fikk han lov til å kalle skolen i Firenze “Istituto de Psicisintesi”. Instituttet ble ledet av Lady Spalletti Raspoini, som også var president i “The National Council of Italian Women”.
I 1928 holder han en foredragsserie med navn “The Energies Latent in Us and Their Use in Education and in Medicine” på instituttet, som etterhvert kommer til å forme det teoretiske grunnlaget for arbeidet med indre motsetninger. Kort sagt bygger psykosyntesen på hypotesen om at enhver følelse eller reaksjon har en motsetning, og at oppgaven er å forene og skape en syntesemellom de to. Det som fremkaller syntesen er det aktive jeg’et, observatøren og den styrende faktoren i mennesket, og senere det høyere Selvet.
Assagioli var enig med Freud om at reparering av barndomstraumer og utvikling av et sunt ego var nødvendige mål. Men i det store og det hele dreide arbeidet hans seg om å forsøke å vise at menneskelig utvikling ikke stopper der, og at det friske mennesket har et potensial for vekst, noe Maslow senere ga navnet “selvrealisering”. Assagioli gikk videre og prøvde å vise at menneskets potensial også bærer en mulighet for erfaringer med spirituelle og transpersonlige dimensjoner.
Dette gjør psykosyntesen til den tidligste forløperen til humanistisk og transpersonlig psykologi som på 1960-tallet dannet den tredje og fjerde bølgen i historien om vestlig psykologi.
På dette grunnlaget bli Assagioli medredaktør av både “Journal of Humanistic Psychology” og “Journal of Transperonal Psychology”.
Det var viktig for Assagioli at psykosyntesen ble sett på som et åpent psykologisk system i kontinuerlig utvikling, snarere enn en religiøs eller filosofisk doktrine. I sin første bok “Psykosyntese”, skriver han:
“Psykosyntesen tar ikke sikte på, eller forsøker, å gi en metafysisk eller en teologisk forklaring på den store mysterium – den fører til døren, men stopper der.” (S.5)
Derfor var det også viktig for ham at de ulike skolene og instituttene som oppsto i USA og i Europa, var uavhengige og ikke ble styrt sentralt. Han var ikke interessert i å lede noen form for bevegelse eller organisasjon, og han nektet å ha noen administrativ kontroll over utviklingen av psykosyntesen.
Assagioli grunnsyn omfatter både den enkelte og samfunnet, med fokus på syntese og forening fremfor analyse og splitting i mindre deler. Assagioli forsøker å skape en psykologi med syntese mellom Østens mystikk og filosofi, og den vestlige psykoanalyse og logikk. Det var viktig for Assagioli at psykosyntesen forble vitenskapelig.
Assagiolis inspirasjon
Som CG Jung, ble Assagioli inspirert av østlig og vestlig mystikk og esoterisk tradisjon. Som nevnt før, både hans mor og hans kone var teosofer, og kilden til teosofi fra Hindu / Neo-platonske tradisjoner er viktig i hans tenkning. Sammenhengen med østlige og vestlige mystiske tradisjoner er tydelig i hans begrep om Selvet, som sterkt ligner den østlige beskrivelsen av “Atman”. For Assagioli er Selvet en kjerne av bevissthet og vilje, som ikke er synonymt med kroppen, følelsene eller tankene. Selvrealisering for Assagioli er en evolusjon av bevissthet, hvor høyere og høyere utvidelser av bevissthet fører til en forening med det Universelle Selvet. Disse tankene er også karakteristiske for østlige yoga-tradisjoner. Det neo-platonske elementet viser seg også i hans konsept/begrep om utstråling. I sin bok Transpersonlig Utvikling s. 102 skriver han:
«Vi har nådd den femtende gruppe av symboler som handler om oppstandelsen. I evangeliene er det referert til som tilbakekomsten av den fortapte sønn til farens hus. Dette er en tilbakevending til en tidligere tilstand og peker på en retur til det opprinnelige vesen. Dette forutsetter en emanant teori om sjelen, tilbakevending, bli ett med materien, og deretter returnere til sitt himmelske hjemland. Ikke som det var før men beriket med opplevelsen av selvbevissthet som har modnet gjennom slit og konflikt»
Assagioli har også flere referanser til vestlige mystikere, som Johannes av Korset og Frans av Assisi. Innenfor vestlig psykologi er det ingen tvil om at William James, CG Jung og Viktor Frankl var åndelig beslektede medmennesker. Gjennom hele sitt liv hadde han en dyp forståelse for patologiske tilstander i det lavere ubevisste. Han mente at før åndelig utvikling var mulig så måtte det være på plass en psykoanalyse – ikke i klassisk forstand av ordet – men en dyp psykologisk forvandling.
Men for at han skulle kunne etablere sine virkelige overbevisninger ble teosofien en del av hans vei. Han var en nær venn av esoterist Alice Bailey og engasjerte seg sammen med henne ved Arcane School i begynnelsen av 30-tallet. Han skrev også forordet til den italienske utgaven av Alice Baileys kommentaren til Patanjalis Yoga Sutra. (Foto: Assagioli med Alice Bailey og samarbeidspartnere)
Han ville ikke ha publisitet om dette, fordi han ønsket å bli sett på som en vitenskapsmann, først og fremst. Når psykolog Jim Fadiman besøkte Assagioli i 1972, la han merke til et portrett av Madame Blavatsky, grunnleggeren av teosofi, på hans venterom. Svaret på spørsmålet, hvorfor det var nødvendig å være taus om sin esoteriske tilhørighet sa Assagioli: “Det er min religion, og jeg ønsker taushet om det inntil jeg dør.” (Schuller, 1988)
Han prøvde aldri å skjule at hans religion også inkluderte reinkarnasjon. I et intervju med Sam Keen forteller han:
«Døden ser for meg først og fremst ut som en ferie. Det er mange hypoteser om døden og ideen om reinkarnasjon virker mest fornuftig for meg. Jeg har ingen direkte kunnskap om reinkarnasjon, men min tro setter meg i godt selskap med hundrevis av millioner av mennesker fra østen, med Buddha og mange andre i Vesten».
Men Assagioli hadde et klart skilte mellom sin egen religion og sitt arbeid som transpersonlig psykolog og psykiater. Han var ikke en intellektuell i vanlig forstand av ordet, var han langt mer en mystiker, og hans teorier om mennesket ble i svært høy grad basert på hans egen indre erfaring.
Viktige utviklingstrekk
I 1930 publiserte han flere artikler, som senere dukket opp i hans første bok: “Psychosynthesis ” i 1965. Det er her vi finner to av de viktigste artiklene om psykosyntese: “Dynamisk Psykologi og Psykosyntese” og “Selvrealisering og psykologiske forstyrrelser “. I den første artikkelen fra 1933 presenterte han for første gang sitt oval diagram, eller som det også kalles, “egg-diagram”, som et bilde på den menneskelige psyke, der forholdet mellom det bevisste, det ubevisste, og kollektive ubevisste er skissert i en beskrivelse av de ulike faser i psykosyntese. Den andre artikkelen handler om kriser knyttet til åndelig utvikling.
I 1938 ble Instituto de Psicosintesi i Firenze stengt av Mussolinis fascistiske regjering, de var kritisk til Assagioli`s jødiske bakgrunn, hans humanisme og internasjonalisme. Samme år ble han arrestert, fengslet og satt i enecelle i en måned. Dette viste seg å være av stor betydning for den videre utviklingen av psykosyntese. Det sies at han fortalte sine venner at hans tid i fengsel var en interessant og verdifull erfaring som ga ham muligheten til å utøve psyko-åndelig praksis. Gjennom å føle seg maktesløs gjorde han en viktig oppdagelse om viljen. Han oppdaget at han selv kunne velge hvordan han skulle reagere på at han satt i fengsel.
Så han gjorde fengslingen til en mulighet for å undersøke de indre områdene av bevissthet ved å meditere flere timer daglig og skriver artikler om sine opplevelser. Senere fortalte han at han hadde aldri før følt en slik fred, og var så glad for å være i live. Like før han døde begynte han arbeidet med en artikkel om denne opplevelsen, med tittelen “Freedom in Prison”.
2 Verdenskrig var en vanskelig tid for Assagioli og familien hans, de måtte leve i skjul og ofte måtte de sove under stjernene. I 1943 ble han faktisk jaget og måtte gjemme seg i fjerne fjell. Her møtte han en britisk fallskjerm-soldat og flere rømte fanger. Han opplevde to farlige episoder der nazistene jaget ham personlig og de plyndret og ødelagte også hans families gård i nærheten av Firenze.
Livet under krigen har trolig hatt en rolle i å svekke helsen til både Assagioli og hans sønn, Ilarios, som døde av en alvorlig lungesykdom i en alder av 28.
Etter krigens slutt i 1945, var Assagioli i stand til å gjenoppta og utvikle psykosyntesen. Instituttet de Psicosintesi ble reetablert i Firenze, der det fremdeles ligger. I 1951 etablerte han “The Italian Union for Progressive Judaism”en gren av “The World Judaism Union for Progressive Judaism”, basert på konseptet om åpenhet, forståelse og samarbeid mellom folk og religioner med det formål å skape en organisk og kreativ syntese av hele menneskeheten.
Psykosyntese begynte å spre seg til USA og Europa etter andre verdenskrig. I 1957 ble “The Psychosynthesis Research Foundation”etablert i Delaware, USA. Det ble senere overført til New York, og med dette grunnlaget ble flere av Assagioli`s tekster publisert på engelsk. I 1958, etter Assagioli`s besøk der, ble en skole etablert i Valmy, USA, der var de opptatt med utdanning og forskning på psykosyntese. Senere ble det etablert mange psykosyntese skoler i USA, Sveits, Østerrike og Storbritannia. I disse årene samarbeidet Assagioli med A. Maslow, som fikk publisert sin artikkel i «The Creative Attitude” og ble utgitt av “The Psychosynthesis Research Foundation”.
I løpet av 1970-tallet og 80-tallet utvidet Psykosyntese seg til å bli en del av Nord-Amerika og Europa. Mange skoler dukket opp, hvorav mange senere har blitt stengt. I dag er det mulig å ta en mastergrad i Psykosyntese på de to instituttene i London.
I Skandinavia er det flere psykosyntese institutter: Sverige, Norge, Finland og i Danmark jobber de med å etablere et institutt.
I dag er psykosyntesen anerkjent i The European Association for Psychotherapies (EAP) med sin egen paraplyorganisasjon“The European Federation for Psychosynthesis Psychotherapists”.
I løpet av sin karriere skrev Assagioli flere hundre artikler og essays, hvorav mange har blitt oversatt til flere språk. Et stort antall av disse kan bli funnet på www.psykosyntese.dk. De mest kjente bøker er “Psychosynthesis” fra 1965, og “The Act of Will” fra 1974. Selv inntil sin død arbeidet han på en bok, som ble utgitt etter hans død, med tittelen “Transpersonal Development” En annen mindre bok som han har skrevet er: “Psychosynthesis Typology” som utfolder en skisse av de syv veier mot selvrealisering.
“The International Psychosynthesis Directory” ble utgitt i 1994 til 1995; på den tiden var det 107 psykosyntese institutter i 32 land. Noen av disse har trolig blitt stengt, og andre kan ha dukket opp siden da.
Vi ønsker å avslutte denne biografiske beskrivelse av Assagiolis liv og verk med en uttalelse av Piero ferucci, en av elevene til Assagioli. På grunn av hans sammarbeid med Assagioli gjennom mange år er han sannsynligvis den som kjente han best. Piero Ferucci er selv en fremtredende lærer og forfatter av “What We May Be” og “Inevitable Grace”.
I forordet til “A Psychology with a Soul ” av Jean Hardy, skriver Piero Ferrucci:
“Så vidt jeg vet, er Roberto Assagioli den eneste personen som har deltatt personlig og aktivt i å spre to distinkte og grunnleggende revolusjoner i det tjuende århundres psykologi. Den første revolusjonen var fødselen av psykoanalysen og dybdepsykologi i begynnelsen av århundret. Assagioli som da var en ung medisinerstudent presenterte sin MD avhandling om psykoanalyse. Han skrev i den offisielle Jahrbuch side om side sammen med Freud og Jung, og han var en del av Zürich Freud Society, gruppen av tidlige psykoanalytiske pionerer. Ideen om ubevisste prosesser i sinnet gjorde et varig inntrykk på ham, et inntrykk som han senere utviklet til en rekke hypoteser som gikk godt utover grensene for ortodokse psykoanalyse.
Den andre revolusjonen der Assagioli deltok på var opprettelsen av humanistisk og transpersonlig psykologi på 1960-tallet. AH Maslow var pioneren av disse nye utbygginger. Hovedideen var enkel, i stedet for å fokusere på patologi for å definere mennesket (som psykoanalyse hadde gjort alt for ofte ), eller på de strukturelle likheter mellom mennesket og dyret, nervesystemet (som behaviorisme hadde foreslått), heller ta et humanistisk og transpersonlig utgangspunkt uten å fornekte forskning fra andre retninger og skoler, og legge hovedvekten på organismens streben etter helhet, på menneskets potensial for vekst, utvidelse av bevissthet, helse, kjærlighet og glede.
Assagioli hadde en stor og rik omgangskrets med mange bekjente (noen av dem korte, andre varige) som italiensk idealist Benedetto Croce, russisk esotericist PD Ouspensky, tyske filosofen Hermann Keyserling, indisk poet Rabindranath Tagore, Sufi mystiker Inhayat Khan , Zen Scholar DT Suzuki, Tibets explorer Alexandra David Neel, og psykologen Viktor Frankl, grunnleggeren av Logotherapy, Robert Desoille, skaperen av «guided daydream», og CG Jung selv, før og etter hans brudd med psykoanalysen. Slike kontakter, kombinert med et liv med eksperimentering og refleksjon, har gitt et utvilsomt bredt perspektiv for Assagioli`s skaperverk, som han kalte Psykosyntese”.
Kilder:
- Assagioli, Roberto , Life As a Game And Stage Performance. Psychosynthesis Training Center, 1983.
- Ferrucci et. al., Roberto Assagioli 1888-1988, Instituto di Psiconsintesi, 1988
- Firman, John, Dimensions of growth,
- Firman, John, A psychology of the Spirit, Suny, 2002
- Hardy, Jean, A Psychology With a Soul, Woodgrange Press, 1996
- Keen, Sam, The Golden Mean of Roberto Assagioli, Psychology Today, December 1974,
- Löfwendahl, Peter, Upptäck Psykosyntesen, Huma Nova Förlag, 2003.
- McGuire, William, ed. 1974. The Freud/Jung Letters. Vol. XCIV, Bollingen Series. Princeton: Princeton University Press.
- Russell, Douglas, Psychosynthesis and Western Psychology
- Schuller, Michael, Psychosynthesis in North America, monograph 1988 published by the author
- Unknown, In Memoriam: Roberto Assagioli (1888-1974), Synthesis Journal II, 1975
See also Piero Ferruccis recollections of his friendship with Roberto Assagioli: http://www.pieroferrucci.it/uk/psicosintesi.asp
See Roberto Assagioli Video: http://www.psychosynthesisresources.com/assagioli_video.html
Oversatt av: Krestine Pettersen
Lagre kommentar