Roberto Assagioli om viljen, av Stuart Miller

I dette intervjuet gjort av Stuart Miller, som var leder av Esalen Instituttet, kommer Assagioli inn på en rekke viktige aspekter om viljen, og f.eks hvordan terapeuten kan bruke viljen som en del av terapeut rollen.

En pioner innenfor psykoterapien undersøker viljen og avslører en frigjørende kraft

I omtrent 50 år har Roberto Assagioli, dr.med, en italiensk psykoterapeut, i all stillhet utarbeidet forståelse av viljen, som han beskriver utførlig i boken The Act of Will. Inntil nylig har viljen ikke vært på mote. Mange intellektuelle har følt avsky for den Viktorianske idé om viljen som “viljestyrke” og tilsluttet seg opprøret mot viljen, som på mange måter kjennetegner vårt århundre. Overbærenhet, spontanitet og frigjørelse ble slagordene innenfor kunst, psykoterapi og utdannelse. I forbitret løssluppenhet tok mange tenkende mennesker deres lidelser til seg som den uunngåelige prisen for deres fornøyelser. Man måtte favne følelser, impulser og lengsler, da sannheten lå i dem. Viktorianerne hadde fortrengt deres impulser og måtte lide dobbel straff i form av psykologiske lidelser og sosialt hykleri.

I de senere årene har det vært tegn på at folk på nytt ser på viljen. Et av tegnene – og ikke det minste – har vært en strøm av utenlandske, særlig amerikanske gjester som har besøkt Dr. Assagioli, som Michael Murphy, direktøren ved Esalen Instituttet. Han har rett og slett kalt Assagioli for en “vismann”.

I 1910 var Roberto Assagioli med i starten på psykoanalysen i Italia. Samtidig begynte han å utarbeide et større psykologisk system, “psykosyntese” som omfatter analyse, men satte den i en større sammenheng. Den omfatter ikke bare viljen, men også idéen om et “høyere ubevisste”.

Freudianerne har vært tilbøyelige til å legge vekt på menneskets latente biologiske drifter og tilbøyeligheter, men har i stor utstrekning ignorert menneskets andre skjulte ressurser: de ubevisste kilder til kreativitet, etisk og religiøs inspirasjon og vitenskapelige oppdagelser. Assagioli hevder at vi har bruk for en “høydepsykologi” like mye som en “dybdepsykologi”.

I 60 år arbeidet han som lege, psykoterapeut og lærer. Nå bor han i et gammelt steinhus i utkanten av Firenze, hvor han i en alder av 84 år stadig arbeider omkring ti timer om dagen. Hans kontor er fullt med bøker og stabler av notater som representerer flere tiårs aktivitet.

Han leser og snakker flere språk i forbindelse med sitt arbeide og holder seg fortrolig med den seneste utviklingen innenfor psykologi og utdannelse. Utover dette fører han en omfattende korrespondanse med psykosyntese-sentre rundt omkring.

Han snakker veldig langsomt og meget liketil. For liketil, mener noen av hans elever. Folk som har arbeidet med ham har lært å lytte og lese hans skrifter med stor oppmerksomhet, virkelig gruble over hva som ved første øyekast kan virke som forholdsvis opplagte poenger. I stedet for å være opplagte er de ofte dypsindige og enda revolusjonære i betydning og bruk.

Psykosyntese blir en stadig viktigere del av arbeidet på Esalen Instituttet. Her følger hva Assagioli nylig uttalte til Stuart Miller, lederen av Esalen og redaktør for bokseriene på Esalen, som utgis ved Viking Press.

Interesse for viljen igjen

På det kulturelle og vitenskapelige plan skyldes viljens tilbakevendende utvikling av den humanistiske psykologi. Det vil si, en vitenskapelig psykologi som er ekte menneskelig og omfatter det Abraham Maslow kalte menneskets “høyere fatteevne”. Før i tiden ignorerte den vitenskapelige psykologien mange grunnleggende menneskelige temaer: kjærlighet, glede, inspirasjon, intuisjon og vilje.

Blant annet har Maslow og Michael Polanyi utvidet oppfattelsen av hva som er vitenskap og vitenskapelig metode, og det støtter jeg. På det generelle menneskelige planet kan viljens tilbakevending tilskrives vår voksende forståelse av resultatene av de ukontrollerte uttrykk for drifter, behov og følelser. Folk blir nå oppmerksomme på behovet for en viss regulering og kontroll, en viss orden og harmoni istedetfor kaos i menneskets liv.

Som en sidebemerkning er det viktig å klargjøre at jeg på ingen måte snakker for fortrengning, en kvalitet som ofte ukorrekt forbindes med viljen. Freud lærte oss farene ved fortrengning, og det er det ikke plass til i den rette psykosyntese eller i viljen. Viljen skal være intelligent, ikke barsk og hardhendt.

Enda en grunn til den nye interesse for viljen henger sammen med den brede interesse for selv-analyse, introspeksjon og psykoanalyse. Med disse aktiviteter ledes man naturlig til å bli oppmerksom på og analysere alle aspekter av ens indre psykologiske natur. Gjennom denne prosessen har mennesket fått en direkte, eksistensiell opplevelse av seg selv, ikke bare som en sentral virkelighet, men også som et dynamisk element.

Det syns jeg er et meget positivt resultat av den analytiske prosess. Freudianerne selv kalte denne realitet for “egoet”: det er den viten som er inneholdt i utsagnet “Jeg er”. Det er personens sentrale punkt. Introspeksjon har vist oss at det skiftende innholdet i vår bevissthet (sanseinntrykk, tanker, følelser osv..) er en ting, mens “Jeget”, selvet, senteret er en annen ting. Det er en viktig erkjennelse.

Selvet som vilje og bevissthet

Dette senter oppleves også og ha et dynamisk aspekt. Det, for å bruke en analogi, kraft og energi. Når vi opplever oss selv som “selv”, som subjekter, har vi ofte en opplevelse som kan oppsummeres i denne setning: “Jeg er en kraft, en årsak”. Dette er en opplevelse av den menneskelige vilje.

Stjernediagrammet (nedenfor) viser selvets sentrale posisjon og viljens forbindelse til det. Viljen tjener rett og slett som den styrende energi for alle andre psykologiske funksjoner. Vi finner at erkjenneslen av at selvet har en vilje – at det på en klok måte enda er en vilje.

VILJEN, SENTERET, FOR BEVISSTHET OG DE PSYKOLOGISKE FUNKSJONER.

Trekanten som går ut fra den midterste sirkel, representerer de psykologiske funksjoner:

1. Sansning;
2. Emosjon – Følelse;
3. Impuls – Begjær;
4. Forestillingsevne;
5. Tanke;
6. Intuisjon;

Viljen (7) inntar en plass som vises av det sirkulære området uten om punktet for selv-bevissthet (8), “Jeget” eller Ego.

Som det er med andre viktige erfaringer, slik som den estetiske eller den religiøse, må også erkjennelsen av viljen oppleves. Hvordan kan man for eksempel gi videre til andre hva den estetiske sans er og hvordan den vekkes? Det kan være en plutselig åpenbaring ved å fordype seg i en spesielt vakker solnedgang, fargespillet i havet, utsikten fra en fjelltopp. Det kan komme ved å se inn i et barns øyne, eller ved å se på Mona Lisa, eller lese Den Guddommelige Komedie eller lytte til Vivaldi, Bach eller Wagner.

Slik er det så med viljen. Den kan dukke fram i bevisstheten når man konfronteres med en fare, når selvoppholdelsesdriften sier at man skal flykte, eller frykt lammer kroppen; i slike øyeblikk kan en kraft fra dypet av vår eksistens uventet få oss til å ta det farlige skrittet fremover eller modig konfrontere en angriper.

Stilt ovenfor en overmanns trusler, når vår egenkjærlighet prøver å lokke oss til å overgi oss, sniker seg inn på oss, kan den samme kraft bryte ut, ryste oss, og fremfor alt sette oss fri. Vilje er frihet. Det er det som er viktig.

I de fleste tilfeller er oppdagelsen av viljen ikke så dramatisk, men vi avslører den i handling. Når vi gjør en fysisk eller mental anstrengelse, når vi er utsatt for en hindring kan vi føle en styrke, en spesiell energi i oss og vi erfarer følelsen av vilje eller at vi vil. Den er også i noen tilfeller blandet med et virvar av impulser, begjær og håp.

Viljens kvaliteter

Som sagt er frihet et av viljens grunnprinsipper – frihet til å velge og til å handle som vi ønsker. For eksempel ble jeg under krigen satt i fengsel av Fascistene i en måneds tid. Av mange grunner ble jeg satt i isolasjon. Jeg kunne fritt velge en innstilling: opprør, eller en sur underkastelse, eller likegyldighet eller et muntert aksept.

Ingen kunne blande seg i min indre reaksjon. Jeg valgte aksept og spurte meg selv hvordan jeg kunne få noe nyttig ut av situasjonen. Den største nytte var å bruke den som en retreat. Betingelsene var ideelle!  Ingen støy. Ingen avbrytelser. Regelmessige måltider. Jeg mediterte, leste. Fullstendig ubekymret. Og jeg fikk gode resultater av mine meditasjoner. Den sentrale erfaring kan oppsummeres slik: frihet gjennom aksept.

Å velge ett av stadiene i viljesakten, et av de viktigste. Og dette illustrerer at en viljesakt ofte skjer uten noen anstrengelse. Jeg behøvde ikke å bruke noen som helst viljesstyrke for å ta beslutningen. Det var fullstendig spontant, autentisk; det var bare ved bruk av min generelle innstilling til livet. Så var det en viljeshandling, fordi det var et valg, et bevisst valg, men uten den minste anstrengelse.

Viljen anses som regel å være forbundet med styrke og anstrengelse, og er det også ofte, men ikke nødvendigvis. La meg gjenta det: viljen er ikke noe hardt, stift, betingelsesløst og utelukkende. Den har dypest sett faktisk en regulerende funksjon. Det er den psykologiske funksjonen som dirigerer og regulerer alle de andres spillerom. En analogi er dirigenten til et orkester som ikke spiller selv, med styrer de som spiller de forskjellige instrumenter.

Dette hjelper til å skille viljen fra det som Viktorianerne kalte “viljestyrke”. En annen analogi kan være til hjelp: bilen. Den Viktorianske vilje som ga begrepet så dårlig reklame, var som en mann som for å komme til sitt bestemmelsessted stilte seg opp bak sin bil og prøvde å skyve den mot målet.

Den intelligente vilje, den godt trente viljen, svarer til den mer effektive og fornuftige framgangsmåte, hvor mannen stiger inn i bilen, setter seg godt tilrette, slår på tenningen og styrer bilen, slik at han kan bruke bensinens energi til å bringe seg til bestemmelsesstedet.

Viljen som en del av terapeutrollen

Det er klart at viljen kan ha en sentral funksjon i alle de forskjellige menneskelige anliggender – utdannelse, forretning, hverdagens gjøremål og så videre. I terapi kan man som punkt en forklare klienten viljens sanne natur og virkemåte, og punkt to, vekke hans egen vilje til å bli frisk.

Dette er veldig viktig. På grunn av den menneskelige naturs mangfoldighet og vår ambivalens, kan en klient ønske eller ha behov for å bli frisk, men ikke ville det. Klienten holder kanskje krampaktig fast i fordelene ved å være syk.

Eller han ønsker å bli helbredet med ytre midler, av legen eller med medisin, og ikke yte sitt for å bli frisk. Som punkt tre kan terapeuten hjelpe klienten med selv å trene og bruke sin vilje, og ikke lene seg på terapeuten.

Terapeuten har nemlig i all hovedsak to roller: morsrollen og farsrollen. Terapeutens morsrolle er i orden i den første del av behandlingen, særlig i mer alvorlige tilfeller. Den består i å gi en følelse av beskyttelse, forståelse, medfølelse og oppmuntring. Det som en klok mor gjør. Det er en direkte hjelp fra terapeuten til klienten.

Farsrollen kan på den andre siden oppsummeres som trening til selvstendighet. Den ekte farsrolle, slik som jeg ser den, er å oppmuntre, å vekke barnets indre energier og vise ham veien til selvstendighet. Farsfunksjonen er derfor å vekke klientens vilje.

Noen mennesker føler at begrepet vilje er i konflikt med mye av nåtidens lærdom, slik som psykoanalyse, encounter-grupper, Zen, primalterapi osv. Ideen bak disse metodene hevder at det virkelige selv blir brakt fram i lyset ved å befri selvet fra motstand, komplekser, kroppens hemninger og  blokkeringer. Det er den veien som utgjør å gi slipp, å gi lov til frigjørelse. Det er blitt kaldt en venstre-hånds vei, i motsetning til disiplinens høyre-hånds vei. Disse mennesker spør meg om tilbakegangen til viljen og psykosyntesen generelt er en bevegelse mot det psykologiske høyre.

Først vil jeg si at disse to veier ikke er motsetninger. De kan integrere hverandre og ha deres respektive mål og funksjoner. I fortiden, særlig i Viktorianske tider ble høyre-hånds veien, disiplinens vei misbrukt. Aktive teknikker for personlig utvikling som er så viktige i psykosyntese og i trening av viljen ble påtvunget folk fra andre. Men disse teknikkene, disse målrettede teknikker skal heller brukes frivillig av individet eller gruppen. Teknikkene bør bare læres, ikke påtvinges: i dette ligger endringen av den Viktorianske betraktning. Individet kan fritt bestemme om han vil bruke disse teknikkene eller ikke, hvordan han vil bruke dem og hvilke han vil bruke, også i hvilken utstrekning han vil bruke dem. Etter det kommer så problemet med å kombinere dem med det som kalles venstre-hånds veien.

Den store nytte og nødvendigheten av venstre-hånds veien, frigjørelsens vei er å befri folk for alle snevre bånd og hemninger og forberede veien til å realisere Selvet (med stor S), opplevelsen av det Transpersonlige Selv. Dette tror jeg er selve målet og et viktig mål. De høydepunktsopplevelser, opplevelser av stor fryd, ekstase og opplysning som folk ofte forteller om i encounter-grupper. Feks har det noe å gjøre med at de kommer i kontakt med deres Transpersonlige Selv, om enn nokså kortvarig

Dette Transpersonlige Selv er forskjellig fra det personlige selv eller ego vi snakket om tidligere. Det kan kalles et ”Høyere Selv”, selv om det nye ordet Transpersonlig er bedre, da det ikke er så åpenbart verdiladet. I gamle dager ble den Transpersonlige verden kalt for den åndelige verden, men jeg mener ikke bare den verden som inneholder spesielle religiøse opplevelser, men all erfaring som innehar verdier som er høyere enn gjennomsnittet: estetiske, heroiske, humanitære og altruistiske.

Nå er opplevelsen av Selvet som ofte realiseres ved venstre-hånds veien ikke et mål i seg selv. Når de har følt frigjørelsen og opplevelsen av det Transpersonlige, står folk ovenfor det saklige praktiske problemet som består i å harmonisere hele deres eksistens, hele deres vesen, inklusiv kroppen med dette planet. Og det forklarer det faktum at mennesker som for to, tre år siden søkte mot total frigjørelse, nå føler at det ikke er nok. De føler for å tilføye noe til deres frigjøringsteknikker, nemlig aktive teknikker for å utvikle et fullstendig helstøpt menneske. Med fullstendig helstøpt mener jeg det sentrale mål for psykosyntesen:

Utvikling av alle de psykologiske funksjoner (se stjernediagrammet) i harmoni med en helt gjennomført og realisert personlighet, et menneskelig vesen hvor kroppen er med.

Viljens mange oppgaver

På mange områder, særlig i sosiale forhold, er det presserende oppgaver for viljen. Den første er å kontrollere og utnytte de aggressive og kampivrige tilbøyeligheter – viljen til å dominere som er så utbredt i vårt samfunn, enten åpent eller forkledd. Her må man ta hensyn til de forskjellige og enda motstridende aspekter av viljen. Det er den gode vilje, eller viljen-til-det-gode som må styre den selviske eller egosentriske vilje.

Viljen har direkte sammenheng med det store problemer som krig og fred. Jeg har kun liten tiltro til avtaler, pakter, hærer, maktbalanse og andre ytre tiltak vil frembringe noen løsning på det problemet. Fra et psykologiske synspunkt kan man si at krig får fritt utløp for aggressive og kamplystne energier. Man må finne viljen til først å beherske, deretter styre og til sist utnytte de energier på mange konstruktive måter. Når man erkjenner metodene til å vekke og trene viljen får man den klareste forståelse av at krig er den mest primitive, stupide, ødsle måten å forsøke å løse problemer på. Jeg tror først vi ser en slutt på krig når mennesket lærer å beherske både individer og små grupper. De kan saktens brukes i større grad til å få en fredelig løsning på kollektive menneskelige konflikter. Dette betyr å arbeide mot og etterhvert oppnå psykosyntesen for menneskeheten.

[1] Artikkelen er skrevet i 1972

[2] Utgitt på dansk 2005: Viljens psykologi