Psykosyntesen ble utviklet av den italienske psykiater Roberto Assagioli (se ordbok) og er en del av den transpersonlige psykologi (se ordbok).
Psykosyntesen er en av de få psykologier som åpent erkjenner at mennesket er en sjel. Psykosyntesen er en helhetsorientert psykologi som konkretiserer at mennesket utover sine driftsmessige instinkter også inneholder høyere estetiske og spirituelle potensialer.
Det er et av psykosyntesens mål å lære mennesker å samle og koordinere deres såvel driftsmessige som transpersonlige kvaliteter i en helstøpt personlighet. Ofte opplever vi at mennesket er splittet mellom forskjellige indre drifter og impulser og at det ofte står nesten viljesløs ovenfor disse psykologiske krefter.
Psykosyntesen hevder at vi ved å styrke kontakten vil våres sanne identitet – det bevisste selv og sjelen – kan oppnå evne til å mestre oss selv. Selvet er nemlig definert som vår indre kjerne av «ren bevissthet og vilje».
Psykosyntesen er kjent for sine mange effektive teknikker til å kontakte og forløse de ubevisste komplekser og fortrengninger, såvel som de høyere intuitive og kreative potensialer.
Først når vi har erkjent og integrert våre skyggesider har vi skapt en frodig lund hvor de høyere transpersonlige kvaliteter kan utfolde seg. Denne integrasjonen mellom de spirituelle og personlige kvaliteter i den menneskelige psyke kaller man psykosyntese.
Roberto Assagioli definerer den individuelle psykosyntese slik i «Notes on Education«:
A) Individuell Psykosyntese kombinerer to hovedprinsipper og mål.
1) Integrasjonen av personligheten, som er:
a) Utvikling av alle personens psykologiske funksjoner i velavbalanserte proposjoner (sanser, følelser, tanker, forestillingsevne, intuisjon, vilje osv). Dette krever en trening og aktivering av underutviklede funksjoner og kontroll med overutviklede funksjoner. Det skal sies at kontroll ikke betyr undertrykkelse, men bare en klok beherskelse og bruk.
b) Koordinering og organisering av disse funksjoner til en harmonisk aktivitet. Spesiell oppmerksomhet skal gis til gjenoppliving av eksisterende kvaliteter og energier fra det overbevisste området og selvets rette anvendelse av dem. Dette er i overensstemmelse med den brede og inklusive oppfattelse av det «spirituelle». Verdien av det spirituelle er unødvendig å forklare, men utviklingen og bruken av det er nødvendig av mange årsaker.
Først for å fylle ut tomrommet etter de institusjonelle religioners forsvinning og deres doktriner. For det andre for å dokumentere eksistensen av en indre inspirasjonskilde som er til rådighet for oss alle. Til sist og ikke minst for å gi en gyldig og vitenskapelig tolkningsmulighet av religiøse, estetiske og illuminative opplevelser.
2) Å oppdage og oppnå bevissthet om det indre senter av selvidentitet og den aktive bruk av dens kraft, især ved hjelp av den viktigste kraft – viljen til å oppnå indre integrasjon og til å skape effektiv ytre handling. Dette senteret blir først erfart som et personlig, bevisst selv , men senere blir det erkjent som en refleksjon av det høyere spirituelle Selv, alltid tilstede selv om man ikke er bevisst om det som høydepunkt på det overbevisste nivå.
« Tilbake til ordbokens indeks