Diagnoser

I hans artikel «Jung og Psykosyntese» beskriver Roberto Assagioli faren ved diagnostisering og patologisering av klienten. Her kommer noen utdrag av såvel Jungs som Assagiolis holdninger til diagnoser:

”Ved å kombinere tendensen til ekstroversjon eller introversjon med de fire psykologiske funksjoner postulerer Jung, at han når frem til en klassifikasjon av åtte funksjonstyper:

Den ekstroverte sansetype, den ekstroverte emosjonelle, den ekstroverte mentale, den ekstroverte intuitive, og fire korresponderende introverte typer.
Men denne og andre klassifikasjoner utsetter dem som bruker dem for faren for å skjematisere og rubrisere.

Resultatet er ofte at man heller til den (så lettvinne!) tendens til å sette merkelapper på mennesker. Vi må være på vakt overfor å overse de mangfoldige og komplekse fasetter ved den menneskelige virkelighet. Det er for lett å se på andre som ”objekter” i stedet for ”subjekter”.

Å sette merkelapper på og dermed ofte forhåndsdømme, eller oftere ha nedsettende holdninger, skaper fiendtlige reaksjoner – undertiden intense, hvilket er grundig bevist. …”Etter å ha gjennomgått alle de forskjellige introverte og ekstroverte typer skriver RA:”…

Alt dette viser den menneskelige psykes store kompleksitet og det umulige i å rubrisere etter et system eller en beskrivelse som man er nådd frem til ut fra en enkelt synsvinkel. Kun summen av de forskjellige synspunkter, av de forskjellige tilganger eller ”referanserammer”, kan gi en mindre feilaktig oppfattelse av psyken hos det merkelige vesen; medlemmet av det fjerde naturrike – det menneskelige vesen.”

Assagioli fortsetter: «En av Jungs største fortjenester har vært hans motstand mot det ”patologiske” som stadig vekk har en nesten uimotståelig makt over den offisielle legevitenskap inkudert psykoterapien. Oppmerksomheten rettes hovedsakelig mot sykelige manifestasjoner, særlig mot undersøkelser av symptomer og deres kvantitative vurdering ved hjelp av tallrike undersøkelser og analyser.

Målet er å formulere en diagnose, dvs. å gi sygdommen et ”navn”. Når dette lykkes så fortsetter man med å ”bekjempe” sykdommen, ofte ved å bekjempe med medisinske ”kanoner” uten bekymring for mulige skader på sundt vev og organer. I det siste er en reaksjon mot ytterligheter av denne art imidlertid blitt synlig i de legevidenskapelige sirklers offisielle rekker.

Bøker og artikler som angir fysiske og psykiske forstyrrelser, og sykdomme forårsaket av uhensiktsmessig medisinering er nylig utkommet. En rekke leger har tatt et skritt i den riktige retning; leger utstyrt med en menneskelig holdning og sans for relativitet, i det de understreker at i virkeligheten er det ikke ”sykdommer” men kun ”syke individer”, hos hvem den samme syke tilstand tar forskjellige former og forskjellige forløp. Men inntil nå er det kun en liten minoritet som har denne holdning og tillegger den tilstrekkelig betydning.

Dette representerer dessuten kun et innledende skritt som i seg selv ikke er tilstrekkelig: vi befinner oss stadig i det ”patologiske” felt. Det neste og avgjørende fremstøt – som kan synes revolusjonerende – er å gå ut fra den ”sunne tilstand” og betrakte mennesket som et fundamentalt sunt vesen som har et mer eller mindre midlertidig ødelagt eller dårlig fungerende organ. Men biologiske krefter vil alltid strebe etter å gjenopprette harmoni, den sunne tilstand.

Mange symptomer betrakter man derfor ikke lengre som et direkte uttrykk for sykdommen, men oppfattes som den sunne organismes forsvarsreaksjoner mot syke
elementer. Et typisk eksempel på en slik forsvarsreaksjon er feber; og det er derfor ofte feil og til og med skadelig å bekjempe feber med feberstillende midler.Den offisielle legevitenskaps ”patologiske” innstilling er blitt møtt av en reaksjon som støtter noen leger og mange ikke-lege behandlere bruk av ”natur behandlinger”.

Dessverre antar denne reaksjon ikke så sjeldent vidtgående, og av og til også fanatiske former. Den offisielle terapi har hatt stor og indiskutabel suksess og har reddet mange liv. Alt det gode den inneholder, kan og må man, ikke kassere.

Antibiotika er et godt eksempel på denne situasjon: moderat bruk i passende tilfeller kan ha stor terapeutisk gavn, men misbruk kan forårsake en hel del skade. Også her bør synteseprinsippet brukes. Uforenelige motsetninger eksisterer ikke.

Motsattrettede holdninger og metoder kan forenes i en konstruktiv syntese.
Forholdet kan også formuleres på denne måte; det dreier seg ikke om ”dette eller hint” men om ”dette og hint”; det er i hvert tilfelle et spørsmål om å finne den riktige tilpasningen, den passende integrasjon, og syntesen av hva som ser ut som motsetninger i stedet supplerer hverandre.

Alt dette passer også på området for neuro-psykiske forstyrrelser og fysiske sykdommer med psykologisk opprinnelse (psykosomatiske forstyrrelser). Også her og spesielt innenfor dette område har diagnose merkelapper ofte en meget relativ betydning. Man finner kombinasjoner av symptomer som ikke kan plasseres i overensstemmelse med ”sykdommene” beskrevet i psykiatriske behandlinger.

Her er det også ”forsvars strukturer”, opprettet av pasientens psyke som skal erkjennes og ikke nedbrytes før man har funnet ut av å erstatte dem med andre og bedre mønstre. Utøvelse av psykoterapi er ofte rettet mot å ”bekjempe” symptomer og forstyrrelser, og ignorerer hva som er sunt og til og med av høyere kvalitet hos pasienten.

Som jeg har nevnt så reagete Jung heftig mot en slik ”sykeligjørelse” og erklærte: ”Jeg foretrekker å forstå mennesket ut fra et sunt perspektiv”.(Cahen, La Guérison Psycholgique, Librairie de L´Université , Georg et Cie, Geneva, p. 180.) Jungs holdning her er i fullstendig overensstemmelse med psykosyntesens basale prinsipper.»