Roberto Assagioli definerer mystikk slik:
Det kan være nyttig på dette sted å foreta noen semantiske observasjoner over ordet «mystikk». Ordet brukes i fleng både i dets positive og negative betydning. Uten å behandle emnet utførlig som det fortjener, kunne man si at «mystikk» i den gode og presise religiøse mening betyr: en kjærlig forening med Gud, en tilstand av spirituell henrykkelse eller ekstase i forening med lykksalighet, selvforglemmelse og forglemmelse av all ytre virkelighet og alle omgivelser.
Det er snakk om en mystisk opplevelse, men den er begrenset. Uansett er verdien fra denne opplevelsen kun et skritt eller en episode, ikke bare innenfor spirituell psykosyntese, men også i utviklingen av den sanne fullkomne kristne.
Flere kristne lærere har med rette påpekt at den mystiske opplevelse ikke er en avslutning i seg selv, men at individet herfra kan hente ild, entusiasme, ansporing og oppmuntring til å vende tilbake til verden og tjene Gud og sine medmennesker. Den mystiske opplevelse ut fra dens positive verdi, er ikke en avslutning i seg selv, men en spesiell opplevelse i det spirituelle liv.
Det er mange måter man kan ha en levende kontakt til Selvet uten at det er skjær av mystikk over det. Når vi betrakter “mystikk» ut fra den ovenfor nevnte betydning.
Dialogen mellom det spirituelle Selv og det personligheten kan finne sted utan ledsagelse av noen form for emosjonell opphisselse; den kan finne sted på et klart mentalt nivå som noe upersonlig, objektivt og derfor ikke – emosjonelt.
Psychosynthesis s. 119,
