C.G. Jung definerer normalitet slik:
Å være «normal» er et strålende ideal for den som ikke har suksess, og for alle dem som enda ikke har tilpasset seg. Men for mennesker som har langt større muligheter enn gjennomsnittsmennesket, og som det aldri har vært vanskelig å oppnå suksess eller å utføre deres del av verdens arbeid – for dem betyr det «normales» begrensninger en tilstand, hvor de må tilpasse seg, en utålelig kjedsomhet, en djevelsk goldhet og håpløshet.
Som følge av dette er det like mange mennesker, som er nevrotiske fordi de bare skal være «normale», slik som det er mennesker som er nevrotiske fordi de ikke lan bli «normale».
(Jung, Modern man in Suarch for a Soul, New York, Harcourt Barace, 1933,s.55)
