Overføring

Begrebet overføring er et viktig begrep innenfor den psykoterapeutiske praksis og knytter seg til de projeksjoner (ubevisste bilder) som klienten alltid overfører på terapeuten.

Overføringen angår altså et aspekt av den terapeutiske relasjonen og i artikkelen Jung og Psykosyntese lengre nede, redegjør Assagioli for overføringsbegrepet og fasene i den terapeutiske relasjon. Assagiolis beskrivelse av vennskapet mellom terapeut og klient etter behandlingen bærer preg av hans tid. I dag ville man normalt ikke inngå et vennskap med tidligere klienter før etter en årrekke:

La oss undersøke fasene i personlighetens transformasjon og integrasjon. I følge Jung er det hovedsaklig en spontan prosess som imidlertid kan fremmes av terapeutens “katalytiske” tilstedeværelse og det medmenneskelige forhold til ham.
Jung tillegger dette forholdet stor betydning, som han kaller overføring. Det Jungianske overføringsbegrep er hverken klart eller utvetydig, og endres i årenes løp. Han fastslår selv i “Konklusjonen” i sin bok The Psycology of the Transference: “Overføringens problematiske karakter er så komplekst og sammensatt at eg mangler de nødvendige kategorier for å gi en systematisk framstilling.” (p.171)

Han har foretrukket å behandle overføringsbegrepet gjennom en kommentar til og et utlegg i en tekst fra alkymien, Rosarium Philosophorum, hvor symbolikken synes ekstremt komplisert og mørk, og hvor Jung selv finner selvmotsigelser.

I psykosyntesen er oppbygningen av et godt forhold mellom pasient og terapeut gjort enklere – eller skal vi si mindre vanskelig. Terapeuten peker på og foreslår for klienten, som Jung også gjør, målet for hans/hennes “individuasjon”.

Han oppmuntrer og trener ham fra starten av til å ta i bruk aktive metoder for å oppnå en tiltagende klar selvoppfattelse, utvikle en sterk vilje samt å kunne beherske riktig bruk av emosjonelle, imaginative og mentale energier. Dessuten trenes klienten i å benytte seg av alle midler til å oppnå uavhengighet av terapeuten.

Til tross variasjonen og det komplekse ved forholdet som er skapt mellom terapeut og klient, kan man ved bruk av psykosyntese skille mellom fire hovedformer som hver enkelt blir benyttet, styrt og regulert med klientens helbredelse og velbefinnende for øye:

a. Overføring i den strengeste betydning som opprinnelig utformet av Freud; dvs. at de impulser, tilknytninger og emosjoner pasienten har opplevd i forhold til sine foreldre i barndommen blir “projisert” over på terapeuten. Disse holdningene kan være positive (kjærlige) eller negative (fiendtlige). Projeksjonene skal analyseres og løses opp. Her er det overensstemmelse mellom Jungs terapi, psykoanalyse og psykosyntese.

b. Det spesifikke forholdet som er skapt av det vi kan betegne som den terapeutiske situasjon. Her representerer og utøver terapeuten primært en “foreldre” funksjon.  Han skal til en viss grad utføre rolla som beskytter, rådgiver og guide.

I drømmesymbolikken viser han seg ofte som den “gamle,vise mann”, i følge Jung, og det tilsvarer det inderne kaller “guru”. Dette forholdet skiller seg vesentlig fra den ubevisste projeksjonen som finner sted ved overføring. Den er bevisst, virkelig og relalitetsbetont.

I diagrammet er terapeuten angitt ved en stjerne utenfor individets psyke. Han arbeider som en lenke eller bro mellom individets ego og Selvet. Når egoet ikke får direkte bevissthet om Selvet “vertikalt”, kan det hjelpes effektivt av terapeuten når han framstår for pasienten som en som er i kontakt med sitt eget Selv, og derfor blir en “rollemodell” eller “katalysator”.

c. Ett medmenneskelig forhold som utvikles i takt med at behandlingen skrider frem, og som skaper psykologiske reaksjoner på forskjellige nivåer, og er av forskjellig art.

En slik detaljert undersøkelse kan det ikke gåes inn i ved denne anledning; jeg vil bare si at terapeutens taktfulle og vanskelige oppgave er å opprettholde dette forhold innenfor passende rammer, og man kan si “på et høyere nivå”. Han bør bidra til forholdets positive og konstruktive aspekter, men motsette seg tilknytninger, krav, påbud og forsøk på å monopolisere fra pasientens (klientens)  side. Det kan foregå med fasthet kombinert med takt og vennlighet. Pasienten (klienten)  må bringes til å forstå hvordan disse  holdningene i virkeligheten er skadelige for ham, og selv om de i øyeblikket gir tilfredstillelse.

Overgangen fra den andre til den tredje type av forhold er verdifullt og uunværlig av forskjellige grunner. Først og fremst for å styrke pasientens voksende selvstendighet, deretter for å fjerne tendensen til å lene seg på den andre personen, tendensen til å bli ledsaget av den andre ut fra moralsk latskap; så ytterligere for å hindre en krise hos pasienten når han oppdager de menneskelige feil hos sin mentor og hjelper. Det skjer ofte og er nesten uungåelig! I sin skuffelse skifter pasienten fra ekstrem beundring og lydighet til kritikk og fiendlighet i like så stor grad.

d. Oppløsning av forholdet ved behandlingens slutt. Dette er et kritisk punkt og krever å bli behandlet med visdom. Jeg sa “oppløsing” og ikke opphør av forholdet, fordi avslutningen av forholdet kan foregå gradvis og nesten umerkelig: også fordi positive forhold kan fortsette videre i en annen form, enten som vennskap eller i et samarbeide eller begge deler. Ofte kan den friske pasienten forstå og hjelpe andre syke mennesker bedre enn de såkaldt sunne. På denne måten kan pasienten i bedring samarbeide og opprettholde en konstruktiv forbindelse med terapeuten selv innen han er fullstendig leget.

Forholdet til pasientene og hele den terapeutiske prosess i all alminnelighet krever trening av terpeuten, ikke alene videnskapelig og teknisk, men frem for alt menneskelig og spirituelt. Jung var fullstendig klar over denne nødvendighet og formulerte det eksplisitt. Her er en av hans uttalelser om dette:”

Den siste utviklingen i analytisk psykologi…gir terapeutens personlighet en framtredende plass i form av dens helbredende eller skadelige karakter. Det krever en indre forbedring av terapeuten selv – en utdannelse av utdanneren.” Jung understreker derfor uttrykkelig nødvendigheten av en didaktisk analyse: med andre ord, den som har til hensikt å gi psykoterapi må selv gjennomugå en psykologisk analyse hos en annen psykoterapeut.

Det er slik sier Jung: “at terapeuten ikke kan se det hos pasienten, som han ikke kjenner i seg selv, eller vil bli påvirket unødvendig av det.” (La Guèrison Psycologique p. 237.)

Psykosyntese er i full overensstemmelse med dette. Det er verdt å bemerke to ting. Den første er som følger: dersom den didaktiske psykosyntese ikke kan gis, bør terapeuten selv gjennomføre en “selv-psykosyntese”. Man må huske på at en ikke-“ortodoks” psykoanalytiker som Karen Horney er i overenstemmelse med dette, hvilket bevitnes i hennes bok Self-analysis (N.Y.: Norton, 1942). Hun holder seg innenfor psykoanalysens rammer og går ikke inn på psykosyntesens område. Hun opererer heller ikke med de høyere psykologiske funksjoner.

I psykosyntesen kan terapeuten på den annen side benytte seg av et større antall hjelpemidler i form av aktive teknikker, som han kan anvende på seg selv og eksperimentere med. Jeg vil si at enhver av oss og i særdeleshet enhver terapeut og enhver lærer kan betraktes som et “levende laboratorium”, hvilket “innehaveren” eksperimenterer tjuefire timer i døgnet (da man innebefatter drømmene).

Ytterligere er det ikke strengt nødvendig at enten den didaktiske psykosyntese eller selv-psykosyntesen  er avsluttet før man begynner å gi psykoterapi.  Behovet på dette området er så presserende og så stort at enhver som er rede til å hellige seg dette gjør det så raskt som hans trening tillater det; også dersom noen områder er mangelfulle. Hans utrustning skal imidlertid innebefatte kritisk sans og tilstrekkelig ydmykhet til å erkjenne sine egne svakheter og vilje til å fjerne dem. Faktisk bør selv-psykosyntese på samme måte som utdannelsen være en livslang beskjeftigelse.