Den transpersonlige vilje er et begrep som især brukes i psykosyntesen og er et høyere uttrykk for den personlige vilje som de fleste mennesker har tilgang til.
Den transpersonlige viljen vekkes ofte når de, ifølge Maslow, grunnleggende behovene har blitt oppfyllt og et såkalt eksistensielt vakum inntreffer. Mange kan oppleve dette som kjedsomhet og meningsløshet. Denne fasen av meningsløshet kan være en overgangsfase før de høyere transpersonlige metabehov som uttrykker behov for selvaktualisering og mening melder sin ankomst.
Meningsløsheten kan enten forsøkes løst ved å regregere til tidligere perioders trygghet. Detet gir en midlertidig, men ikke vedvarende løsning på problemet. Den andre metoden er å konfrontere meningsløsheten og transcendere begrensingene i bevisstheten gjennom psykoterapeutiske og meditative teknikker.
Det er allikevel mange vitnesbyrd fra mennesker som spontant gjennomgår en transcendens opplevelse av illuminasjon. I den situasjonen er det snakk om at det transcendente og høyere Selv trekker eller kaller ovenfra. Akkurat som det personlige selv har en vilje, har det transpersonlige Selv også en vilje som kan gripe inn i det personlige liv. Dette skjer ofte i forbindelse med situasjoner hvor mennesker gjennomlever en krise av dyp meningsløshet.
Transpersonlige opplevelser er utførlig beskrevet i William James: The Varieties og Religious Experience. R.M. Buckes: Cosmic Consiousness og Windslow Halls: Observed Illunimates.
Sistnevnte inneholder observasjoner av spontane illuminasjoner som skjedde med vanlige mennesker. Denne inngripen fra det høyere blir ofte beskrevet som et konkret kall – altså en stemme som rent faktisk kaller.
Goethe og Napoleon er kjente personer som omtaler disse fenomenene og det er mangfoldige eksempler på det i den religiøse litteraturen. Den transpersonlige inngripen er ikke bare en transendens gjennom vilje til mening og opplysning, det eksisterer også:
Transcendens gjennom transpersonlig kjærlighet
Transcendens gjennom transpersonlig handling
Transcendens gjennom transpersonlig skjønnhet
Transcendens gjennom transpersonlig Selv-realisering
Disse typer transcendens kan også beskrives som viljen til å transcendere personlighetens begrensinger gjennom forening med noe som er større og høyere.
I dem alle forekommer det en forening mellom kjærlighet og vilje.
1. Transcendens gjennom transpersonlig kjærlighet. Den menneskelige kjærlighet kan også inneholde et transpersonlig aspekt når den er fullkommen, slik at den inneholder fysisk, emosjonell, mental og transpersonlig kjærlighet og forening. Altruistisk kjærlighet til medmennesket og kjærlighet til Gud er eksempler på kjærlighet som transcenderer.
2. Transcendens gjennom transpersonlig handling. Her kommer selvoppofrende og humanistiske handlinger til fordel for andre levende vesener.
3. Transcendens gjennom transpersonlig skjønnhet. Dette er den estetiske vei. Skjønnhet føles som et behov hos mange og det vekker den korresponderende vilje til skjønnhet. Det finnes kontemplasjon over skjønnhet og skapelse av den. Viljen er helt manifestert i den kreative skapelse av skjønnhet. Ofte er kunstneren nødt til å skape, det er ingen vei utenom. Den indre driften er så sterk at kunstneren ikke kan la være.
4. Transcendens gjennom selvrealisasjon. Denne transcendensen skjer som følge av den bevisste vilje til å realisere alle menneskets potesielle muligheter og særlig de høyere. Det er viktig å skille mellom selvaktualisering og selvrealisering, noe Maslow selv gjorde. De selvaktualiserende mennesker har realisert mange av de potensialene som de fleste sunne mennesker også har adgang til.
Det selvaktualiserende mennesket kan saktens være selvsentrert og overveiende motivert av sine egne muligheter for suksess. Dette stadiet
definert av Maslow samsvarer med den personlige psykosyntesen. Det Selv-realiserte mennesket har oppnådd agdang til de transpersonlige kvaliteter, som visdom, genial kreativitet, heroisk mot og altruistisk kjærlighet, og som transcenderer de personlige verdiene slik at tjeneste er en primær motivasjon.
Det er tre stadier i selvrealiseringsfasen.
1. Aktivering og realisering av de potensialer som eksisterer i det overbevisste området oppnåelsen Goethe og Leonardo da Vinci var uttrykk for.
2. Det andre stadiet er en direkte erkjennelse av Selvet som kuliminerer i enhet mellom det personlige jeg og det transpersonlige selv, og som er kjenntegnende for alle de selvoppofrende pionerer som har stått for store humanitære framskritt. Assagioli nevner Martin Luther King, Florence Nightingale, Gandhi og Albert Schweitzer. Det er foreningen mellem den personlige vilje og den transpersonlige vilje det er snakk om her.
3.Det tredje stadiet er foreningen mellom det transpersonlige Selv og det universelle Selv, den transpersonlige vilje og den universelle vilje. De helt store mystikere i historien uttrykker dette nivået.
Les mere om viljen i ordboken under viljen og universelle vilje.
Kilde: Viljens Psykologi, af Roberto Assagioli
« Tilbake til ordbokens indeks
