Sjelens igjenfødsel i moderne psykologi, av Stuart Miller

I dette intervjuet snakker Assagioli om behovet for å ta sjelen eller Selvet, som han velger å kalle det inn i psykologien. Selvet er kjernen av selvbevisst væren som er sentral i ethvert menneske.

Et intervju av Stuart Miller (1974)

Kilde: Første gang i Intellectual Digest, August 1973.

En 85 årig profet leder oss gjennom et villniss av instinkter og komplekser til menneskets aller ytterste rekkevidde.

I de siste 60 år har Roberto Assagioli arbeidet som lege, psykoterapeut og underviser. Han lever i et gammelt steinhus i utkanten av Firenze, og fortsetter med å arbeide 10 timer om dagen på tross av sin høye alder. I den siste tiden har Roberto Assagiolis idéer tiltrukket seg stigende internasjonal oppmerksomhet. Idéene kombineres slik at forskjellige elementer som allminnelig sunn fornuft, freudiansk psykoanalyse og en interesse for den ytterste rekkevidde av den menneskelige natur kombineres. I Oktober (1973) publiserte Intellectual Digest den første store amerikanske artikkelen “The Will of Roberto Assagioli”, som forhåndsomtale hans bok: Viljens Psykologi.

I denne artikkelen snakker Assagioli om hans nåværende prosjekt, et bind han forsøksvis kaller for “Høydepsykologi og Selvet”. Ved å spille på frasen “dybdepsykologi” fastslår Assagioli at psykologien må anerkjenne menneskets høyeste kvaliteter for å komplementere og fullstendiggjøre den fremherskende betoning av menneskets instinkter, drifter, komplekser, patologi osv. Det sentrale, og subtile begrep i denne høydepsykologien er forestillingen om “Selvet” med stor S. Fra et visst perspektiv er Selv og sjel det samme. Denne nye boken vil forsøke å bringe begrepet om den menneskelige sjel tilbake til senteret av den empiriske psykologi.

Sjelen som begrep er ikke uproblematisk.

Roberto Assagioli (RA): I den klassiske eller filosofiske psykologien var sjelen et helt sentralt begrep. Men med den moderne psykologiens inntog var man tilbøyelig til å tenke at “sjelen er umoderne”.

Nåvel, de forble umoderne i lang tid, men nå skjer det forunderlige ting. Selv om mange psykologer avskyr det, så går mange uavhengige psykologer tilbake til begrepet sjelen. Det er oppmuntrende, men ordet “sjel” er litt uheldig her fordi det blir brukt på så forskjellige og motstridende måter.

Den tradisjonelle oppfattelsen av sjel er at det er et spirituelt vesen – det er helt sentralt i den kristne religion og likedan i Vedanta, som er en viktig gren i den indiske filosofien. Men innenfor andre religiøse språk brukes “sjel” på en annen måte, som mer eller mindre synonymt med ego, personlighet eller bevissthet.

Filosofer og psykologer har også bruket ordet “sjel” med ulike betydninger. Den tyske filosofen Keyserling setter likhetstegn mellom sjel og den følelsesmessige natur. Jung beskriver sin noe kompliserte oppfattelse av “sjel” i sin bok: Psykologiske typer:

På samme måte som våre daglige opplevelser rettferdiggjør at vi snakker om en ytre personlighet kan vi også rettferdiggjøre troen på at det eksisterer en indre personlighet. Den indre personligheten er den måten vi forholder oss til de indre psykiske prosesser, som er den indre Jeg nevner den ytre holdning….persona og den indre holdning kaller jeg anima eller sjelen.

I allmenn språkbruk snakker man om en nasjons sjel og så videre. Derfor finner jeg det bedre å unngå ordet i så vid utstrekning som mulig (eller i det minste å fremheve den spesifikke betydningen hver gang man bruker det).

Selvet definert som et senter for ren selvbevissthet

Vanligvis er det i stedet nyttigere å bruke begrepet “Selv” med stor S.

Det vanlige ordet “selv” blir normalt brukt til å betegne et menneskes personlige selv, slik som det drøftes i forbindelse med “selv-identitet” osv, for et hvert enkelt menneskes høyere eller transpersonlige selv.

Diagrammet som er vist ovenfor tydeliggjør forskjellen. Mine studenter kaller det for “egg-diagrammet”. Deres spøkefullhet er en måte å understreke at diagrammet bare er et grovt kort og ikke den menneskelige psykologis landskap. På tross av det har jeg funnet det veldig nyttig. Det lavere nivået svarer til det den freudianske psykologi kaller det ubevisste; de grunnleggende drifter, komplekser ladet med intense emosjoner osv. Den midtre beltet representerer det mellomste ubevisste – de elementer som er latente, hvilende eller aktive i personligheten, men som vi ikke er bevisste om i øyeblikket. Ovenfor finner vi det transpersonlige eller det høyere ubevisste, overbevisstheten som er kilden til mye av det vi betrakter som det beste i mennesket: kunstnerisk inspirasjon, etisk innsikt, vitenskapelig intuisjon osv.

Sirkelen i diagrammets midte representerer på en grov måte området for vår eksisterende bevissthet. Det lavere ubevisste innhold, nye informasjoner fra mellomste ubevisste og likedan impulser fra overbevisstheten strømmer inn i dette bevissthetsfeltet.

Det personlige selv er bare representert som et sentralt punkt som er uavhengig av ethvert spesifikt innhold, informasjoner eller impulser. Enhver av oss har dette sentrale punkt av personlig bevissthet som vi kan oppleve ganske enkelt ved å anerkjenne, at vi opplever forskjellige typer av innhold i bevisstheten, men vi er ikke dette innholdet. Det vil si at vi opplever våre emosjoner, men vi vet på en grunnleggende måte at de ikke er oss. Vi har tanker, men de er ikke oss. Vi har kropper, smerter, ekstaser, men de er ikke oss. Hvordan kan det ellers være at våre emosjoner, tanker, våre kropper forandrer seg så ofte, samtidig med at vi opprettholder en fundamental opplevelse av identitet?

Kjensgjerningen er at vi vet helt ubevisst og omhyggelig å disidentifisere oss fra alt dette passerende innhold, disse opplevelsene kan bli bevisste om vi er bevisste. Denne bevissthet er selv-bevissthet – det personlige selvs bevissthet. Det personlige selv er den menneskelige kjernen på det allminnelige nivå, personlighetens nivå. Det er senteret for våre allminnelige psykologiske funksjoner: tankesinnet, emosjoner, sansninger, forestillinger etc.

På det høyere menneskelige nivået er det på samme måte et vesen som er sentrert for de høyere funksjoner: kunstnerisk inspirasjon, etisk innsikt og vitenskapelig intuisjon. Det er vår sanne kjerne og det er i oss alle, men personligheten er normalt ikke klar over det på det allminnelige nivået.

Derfor påvirker det i mange tilfeller ikke menneskers følelser og tanker. Men ofte gjør det det. Faktisk kan det personlige selv betraktes som en refleksjon av denne høyere virkeligheten, og det personlige selv og dets allminnelige funksjoner (tanker, emosjoner, sansninger etc) kan lades opp av de vitale energier fra ens transpersonlige Selv. (se diagrammet).

Når en stor kunstner får en viktig inspirasjon er det grovt sagt det som skjer: kunstnerens transpersonlige Selv handler gjennom det overbevisste og sender energi ned i bevissthetsfeltet. Det er også det som skjer i forhold til andre viktige inspirasjoner.

Opplevelser av Selvet

Stuart Miller (SM): Er denne opplevelsen kun forbeholdt store kunstnere, vitenskapsmenn og religiøse genier? Eller kan “vanlige” mennesker også oppleve dette?

RA: Ikke nok med at vi kan, vi gjør det ofte. Men menneskets aller ytterste rekkevidde, som Maslow kalte det er subtile kontakter. Derfor er det ofte nyttig å henvise til kjente personer, i det minste som et utgangspunkt.

Thomas á Kempis gir et eksempel i sin bok: Kristi Etterfølgelse. Sett fra en psykologisk synsvinkel kan vi se at den “Kristus” som Thomas snakker med er Thomas sitt eget høyere Selv. Det sier jeg ikke for å benekte at det finnes virkeligheter hinsides individet. Som du kan se i diagrammet er Selvets stjerne lokalisert dels innenfor individets oval og dels utenfor. Det indikerer at det individuelle Selv er i kontakt med det som kunne kalles for det universelle Selv. Uansett hva, så har tusenvis av mennesker, kanskje millioner hatt opplevelser med Selvet og har gitt vitnesbyrd på dette. I India kalles det tradisjonelt “Atman”. Noen av de dypere kristne mystikere har vært klar over det og har gitt det forskjellig, “Topp-punktet”, “Grunnen”, “Senteret” og den “Innerste essens”. Jeg er spesielt glad for Auguste Gratry`s beskrivelse av kontakten med det transpersonlige Selv fordi den er så levende: Jeg følte det som om det var en indre form…full av styrke, skjønnhet og gleder…en form av lys og flammer, som understøttet hele mitt vesen: en stabil uforanderlig form som alltid var den samme og som jeg fant igjen og igjen i løpet av livet mitt. I perioder mistet jeg den av syne og glemte den – men alltid gjenkjente jeg den igjen med glede og proklamasjon: “Dette er mitt virkelig vesen”.

Det er mange andre vitnesbyrd, men de fleste av dem er farvet av individets spesielle opplevelse og blir sammenblandet med elementer som feks opplevelsens midler, dens resultater eller individets særlige religiøse tro. Det skyldes dels, at Selvet er et særdeles vanskelig subjekt å snakke om og å forstå. Det kan og er blitt opplevd som bevissthetens umiddelbare kjensgjerning. Med det ligger utenfor det rasjonelle begrepsområdet. Det er som en estetisk sansning eller intuisjon, en umiddelbar bevisst erfaring, utenfor det mentale og intellektuelle området.

Det betyr ikke at det er “irrasjonell” i en negativ betydning. Jeg kunne tenke meg å bruke uttrykket “para-rasjonell” og i noen tilfeller “supra-rasjonell”.

Forskjellen mellom Assagiolis Selv, Freuds overjeg og Jungs selv

SM: Kan man tenke på denne sjel eller dette transpersonlige Selv som en indre stemme fra det høye? Kan du skjelne det høyere Selv eller transpersonlige Selvs stemme fra et mer vanlig psykologisk begrep – overjeget eller den freudianske samvittighet? Er de uttrykke for det samme bare med forskjellige navn?

RA: Nei. Selvet er forskjellig fra overjeget eller “samvittigheten”. Som utgangspunkt er det struktuelt og ontologisk forskjellig. Overjeget kan i motsetning til Selvet ikke betraktes som et “vesen”.  Det er et blandingsprodukt som er sammensatt av forskjellige elementer med forskjellige opprinnelser. Freud beskriver overjeget som skapt av den sum av introjiserende befalinger, begrensede følelser av skyld og fordømmelser som alle stammer fra foreldrenes ord og handlinger, og fra handlinger fra de “moralske” holdninger i den aktuelle kultur.

For å aktivere det levende forhold som eksisterer mellom Selvet og personligheten ber jeg ofte mine klienter om å utføre en øvelse. Den består i å gå inn i en skriftlig dialog med ens høyere Selv, hvor man håper på og forventer en respons. Denne avvæpnende enkle teknikk gir ofte gode resultater, hvis man samtidig er årvåken i forhold til falske meddelelser fra andre deler av personligheten.

Nylig skrev en av mine klienter, en 35-årig amerikansk professor denne dialogen. Han oppdaget at han startet med å få glimt av sitt Selv og gradvis begynte Selvet å “snakke” på en klar og tydelig måte. Min klient beskrev helt spontant forskjellen mellom det høyere Selv og overjeget.

“Det høyere Selv er, såvidt jeg kjenner til det, ikke som overjeget. Det høyere Selv utsteder ikke ordre, tvinger ikke og han er ikke grov. Han kommer med forslag, han indikerer veier – han er mer mental, i en ren forståelse av ordet. Overjeget er på den andre siden full av emosjonell spenning. Han skubber og tilskynder…Selvet virker opphøyd, kledd i hvitt…sterkt (dog i et svakt skjær) og utstrålende slik som Fra Angelico`s (Oppstandelsen).  Han snakker til meg…han har underviserens kvalitet. Interessert og omsorgsfull, men upersonlig. Hvis, han krever noe er det å bli omfavnet, det åpner han seg for. Ta ham eller la det være er hva han sier. Han er der. Han må velges.

I motsetning til dette forestiller jeg meg mitt overjeg som mørk, mer kjølig og endog steinaktig. Det er en pannerynke i hans ansikt og en hammer i hans hånd. Han hamrer og slår vekk splinter. Han truer og tvinger. Han utmatter og frastøter meg. Den ene er prinsippet om frihet og kjærlighet, den andre det mørke prinsippet om trelldom”.

Dette er et fremmanende skrift, men det er kun en måte å oppleve forskjellen som er betinget av forfatterens spesifikke omstendigheter. Feks kommer omtalen av Fra Angelico fra hans besøk på San Marco klosteret i Firenze, hvor jeg anbefalte ham å studere Angelicos malerier. Bruken av inspirerende kunstverk er en av flere metoder man kan bruke til å fremkalle Selvet. Klienten befant seg i det Viktor Frankl kaller en “meningskrise” og begge disse teknikkene, sammen med annet arbeide var nyttig i forhold til å tilkalle hans høyeste indre ressurser. Jeg vil allikevel rette hans fremmanende beskrivelse ved å si at “overjeget ikke bare er dårlig” og etterlate dette paradokset uten å si mer.

SM: Hvordan skiller Jungs oppfattelse av Selvet seg fra din?

RA: Jungs begrep om Selvet var ikke spesifikt og det forandret seg sammen med utviklingen av hans psykologi. Uten å gå inn i en lang diskusjon om dette, kan man si at det er annerledes enn såvel Freuds overjeg og fra oppfattelsen av Selvet som å skulle ha en substansiell egen virkelighet.

Den praktiske bruk av Selvet

SM: Hvordan kan vi bruke denne virkeligheten? I hvilken utstrekning snakker vi om noe praktisk?

RA: En av de viktigste forklaringene på at Selvet vender tilbake til virkeligheten er den utrolige søken etter selv-identitet. Før i tiden tok et menneske seg selv så og si for gitt. Det aksepterte seg som det var, eller oftere, han identifiserte seg selv med den gruppen han tilhørte: familien, klanen, stammen, klassen, nasjonen – eller, hvis han var religiøs med et eller annet stort vesen eller med Gud. Men i vår tid som meget vel kan være en tid i stor krise, da faller alle disse identifikasjoner bort og individet kastes tilbake til seg selv. Det forundrer ham for han vet ikke hvem han er og det er hovedårsaken til denne utbredte “eksistensielle pine”.

Denne søken bringer ofte mennesker inn i en ny type identifikasjoner – med midlertidige grupper, deres seksualitet, arbeide, hobby osv. Men før eller senere vil disse identifikasjoner falle bort og krisen vender tilbake.

Veien ut av krisen finnes gjennom undersøkelsen og oppdagelsen av hvem vi er. Men også gjennom det personlige selvs bevissthet som er uavhengig av alle identifikasjoner og i en videre betydning av dette selv, som en refleksjon av det transpersonlige Selv.

For å besvare ditt spørsmål på en annen måte, kan jeg si at Selvet blir en kilde til veiledning, opplysning og inspirasjon, men også til utvikling av menneskelige potensialer.

Jeg ser klienter som er ganske “normale” i den allminnelige betydning og enda personlig og sosialt suksessfulle. Men de er ikke tilfredse. Deres interesse er en videre utvikling. Det er to nivåer i dette. Det ene nivået er utviklingen av deres personlighet i en avrundet form som er helt vanlig. Her er emosjonene, tankesinnet og intuisjonen

brakt inn i en harmonisk funksjon. Det har blitt kaldt for “selv-aktualisering”. Jeg bruker begrepet “personlig psykosyntese”.

For mange er dette nok. Men andre føler et “kall” for å bruke et gammelt uttrykk. De er tiltrukket av muligheten til å utvide bevisstheten inn i de overbevisste vidtrekkende sfærer helt opp til opplevelsen av Selvet. Dette er den sanne Selv-realisering og det jeg kaller for den transpersonlige eller spirituelle psykosyntese.

Mange av de unge – og de ikke så unge er i en krise i forhold til dette området. Noen forsøker å oppnå høydepunktsopplevelser gjennom stoffer eller andre metoder. Ofte har de disse opplevelsene spontant. Men disse opplevelser er midlertidige og disse mennesker faller igjen ned på det alminnelige nivået og deretter blir de desillusjonerte, de undrer seg over hvorfor de ikke kan forbli på “toppen”.

Det som skjer er at de i noen utstrekning er tatt steget inn i det som Richard Bucke og andre har kaldt “kosmisk bevissthet”, en tilstand som er bekreftet av mennesker til alle tider og i alle kulturer. Men deres personlighet er utilstrekkelig til å håndtere disse høyere erfaringer, derfor opplever de et plutselig eller gradvis fall.

Disse menneskene trenger en struktur som tillater en vedvarende og gradvis oppstigning og den utgjøres av først den levende realitet av det personlige selvs bevissthet og deretter det høyere Selvs. Ut fra denne bevisstheten kommer det en forståelse av de spontane og motiverende opplevelser og det fører til deres  inkludere en psykoanalytisk fase, og som ikke nødvendigvis er en formell detaljert psykoanalyse.

Etter dette og noen ganger samtidig kommer opplevelse av Selv-bevissthet. Etter det kan Selvet påkalles som veileder i den lange menneskelige utviklingsprosess. I forhold til det praktiske aspektet vil jeg svare på ditt spørsmål med at kultiveringen av Selv-bevissthet i stor skala vil tjene til å bringe de høyeste menneskelige energier og inspirasjoner inn i det menneskelige liv. Vi har sannelig behov for å tappe fra disse kilder. Der tror jeg er innlysende.

Note: Boken ble ikke ferdiggjort da Assagioli døde i 1974, men kom senere ut som en samling av skrifter under tittelen: Transpersonlig Udvikling etter hans død. Denne boken er oversatt til dansk og kan købes som e-bok i webshoppen.