Projeksjoner

I artikkelen «Løsninger av konflikter og spirituelle kriser» beskriver Roberto Assagioli projeksjoner slik:

En elementær regel fordrer at vi ikke projiserer våre tilstander og våre konflikter over på andre. Den menneskelige natur utviser en sterk tendens til å tillegge andre de holdninger, impulser, følelser og ideer som er tilstede i oss selv.

La oss bruke denne regelen i forhold til den type konflikter som nå sprer seg vidt omkring og er særlig akutte, nemlig dem som skapes avaggressive og stidbare energier.

Dersom vi føler fiendtlighet ovenfor andre, har vi en tendens til å «projisere» den over på dem; dvs at vi tror det er dem som er fiendtlige ovenfor oss, når de kanskje slett ikke er det i virkeligheten.

En slik holdning er en like stor misforståelse som det primitive menneskets tro på naturkreftenes personlige fiendtlighet. Denne feilaktige projeksjon gir ofte anledning til en frykt og en overbevisning om å bli forfulgt og truet, og dette skaper etterfølgende forsvars- og fiendtlighetsreaksjoner. Disse kan igjen lett vekke andres fiendtlighet. Slik bygger man opp en ond sirkel, eller i moderne termer, en kjedereaksjon.

Hvordan kan vi så hindre slike projeksjoner?

Først og fremst er det nødvendig å anerkjenne dem for hva de er, å bli dem bevisst. Og når noen viser fiendtlighet, kritiserer oss og kommer med bebreidelser mot oss, så må vi forstå at ofte er de ikke sinte på oss personlig. De projiserer fiendtligheten over på oss av andre grunner og letter sin egen fiendtlige byrde som ikke kan rettes mot dens virkelige årsak i øyeblikket. Derfor skal fiendtligheten ikke tas personlig.

Denne situasjonen er godt beskrevet av Laura Huxley, i første kapittel av hennes bok, «Du er ikkje målet». Den inneholder et antall psykologiske regler og teknikker til selv-kontro presentert på en levende og underholdene måte.

Hun sier:»Når din mann klager på deg, din kone plager deg, din sjef er irritabel, din partner blir vanskelig, dine barn er opprørske – stopp! Stopp opp et øyeblikk og erkjenn at deres irritabilitet, deres urimelighet, deres kulde med andre ord deres ubehagelige og støtende atferd i virkeligheten ikke er rettet mot deg….

I de fleste tilfeller er det ikke du som er målet. Du er tilfeldigvis i nærheten». Forfatteren gir så noen råd om måter å opptre på i slike situasjoner; En av dem er kanskje overraskende og tilsynelatende triviell, men ikke desto mindre effektiv.

Det er mulig å lette naturlige aggressive reaksjoner gjennom noen øvelser som involverer muskelsammentrekkinger uten at den andre personen blir oppmerksom på det, istedet for å gi det et verbalt uttrykk. Bøy arm og benmusklene og trekk magen rytmisk inn, idet du forskyver den emosjonelle ladningen inn i det fysiske nervesystemet. Forfatteren sier at han også har nytte av å forene seg med en nyttig gymnastisk øvelse.

Boken er full av lignende «oppskrifter» – som er «fiffige, noe bisarre men i stand til å fungere på en god måte. Utover disse midlene til å eliminere projeksjoner, lette på irritasjoner og transformere våre utladninger av energi, kan man skrive et skarpt brev – og ikke sende det, bokse med en boksepute etc…La oss huske at en symbolsk tilfredsstillelse ofte er tilstrekkelig for det ubevisste. Man kan bli tilfredsstillt av å slå en boksepute framor en «fiende».

Det er utladningen av energi som er viktig. En annen metode er å distrahere ens oppmerksomhet med å finne en annen aktivitet som fanger ens interesse. En annen type hjelp er å huske at irritasjonen skader en selv mest.

En engelsk forfatter har sagt det på denne måten: «Sinne er en måte å få en selv til å betale for andres feil». Å være opplyst selv-interessert, kan få oss til ikke å handle aggressivt.

I virkeligheten er det ikke lett å legge bånd på seg selv på denne måten, uansett om vi har rett eller ikke. Det kan argumenteres for at det å ta feil gjør det lettere å gjenkjenne kontrollen på disse reaksjonene; men slik er det ikke.

Kjensgjerningen er at når man tar feil er man lettere istand til å innrømme det, og derfor prøver vi å overbevise andre om at vi har rett når vi går til ytterligheter i vår måte å reagere på. Dette kommer godt til uttrykk i den franske setningen: Il se fache donc il a tort (Så sint at han tar feil).

På den andre siden føler vi når vi har rett at våre aggressive reaksjoner blir rettferdiggjort, likegyldig hvilken brudulje det måtte forårsake. I disse tilfellene burde den indre tilfredsstillelse i å vite at man har rett være nok, uten å ønske bekreftelse i ord eller voldelig handling.

I virkeligheten er antitesen kunstig; rett eller urett er nesten aldri tydelig linjert og i enhver situasjon er det meget vanskelig å etablere de riktige proposjoner. Man kan si som Tommaso Campanellas utsagn: «I Gud skal vi erkjenne kven som gjorde og sa det beste».