Selvsentrerthet. Selv om den er mindre innlysende og primitiv enn selviskhet, så er den også en stor forebygger på grunn av dens tendens til å relatere alt til det personlige selv, å betrakte alt fra sin egen personlighets vinkel.
Å konsentrere seg utelukkende om sine egne ideer og emosjonelle reaksjoner. Den kan være godt skjult, siden den kan sameksistere med helhjertet tilknytning til andre og med oppofrende handlinger.
Det selvsentrerte individet behøver ikke være og er ofte slett ikke selvisk. Individet kan være altruistisk og ha et oppriktig ønske om å gjøre gode ting, men ønsker at gjøre det på sin egen måte. Derfor er det sannsynligvis anmasende og fanatisk. Vedkommende forsøker å omvende alle til sin overbevisning, å påtvinge sine metoder og ser kun frelse i de midler som
individet selv tilbyr.
Denne holdningen er en grunnleggende feilaktig synsvinkel, et virkelig “koperniskans» livssyn. Derfor kan vedkommende, selv med de beste intensjoner gjøre reell skade, akkurat som den godhjertede munk i fortellingen som ser en fisk i vannet og skynder seg å redde den fra å drukne ved å bære den opp i et tre.
Roberto Assagioli, Viljens Psykologi, s. 79
« Tilbake til ordbokens indeks
