Hypnose

I boken Psykosyntese definerer Roberto Assagioli hypnose på denne måten: “Hypnosen er en annen teknikk for å undersøke det ubevisste, og det som først ble tatt i bruk i den kronologiske utviklingen av analyser.

Det er allminnelig kjent at man gjennom hypnose, fra Bauer og videre til Freud, fant fram til opprinnelsen av visse neurotiske symptomer, som igjen var starten på psykoanalysen. Under hypnose blir den våkne bevissthet skubbet tilside, slik at det ubevisste kan komme opp til overflaten; men teknikken har alvorlige ulemper. Den har en ubehagelig tendens til å splitte pasienten til at gøre ham for passiv og for afhængig af hypnotisøren og mottagelig for hans forslag, hvilket kan skje helt ubevisst.

Videre er hypnose etter våres mening i nesten alle tilfeller unødvendig. Et slags sidestykke til hypnosen er narko – analyse, som har vært og blir brukt som en slags snarvei. Denne metode har de samme ulempene som hypnosen. Vi kan derfor ikke bruke eller anbefale bruken av disse metodene, men oppfordrer isteden å bruke lette hypnotiske tilstander som dyp avslapning, som medfører det samme, at det ubevisste materialet spontant kan dukke opp.

Som en bemerkning i parantes bør vi allikevel nevne, at vi ikke mener at hypnose helt skal utelukkes i alle psykoterapier. Ut frå erfaringene framgår det tydelig, at den skal være en nyttig erstatning for anestesi, bedøvelse, i forbindelse med tannbehandling og mindre kirurgiske inngrep. Særlig når tilstander i forbindelse med hjertet eller andre fysiske tilstander taler mot anvendelse av alminnelig bedøvelse, eller når disse midler kun kan tilføres i minimale mengder.

I slike ovenstående tilfeller mener vi at bruken av hypnose ikke bare kan rettferdiggjøres, men at hypnosen kan være en virkelig hjelp for pasienten. Det samme kan sies om å fjerne forstyrrede symptomer, slik som konstant oppkast i første del av svangerskapet eller ved ufrivillig hikke.”

Kilde: Psykosyntese