Delpersonligheter

Delpersonlighet er et begrep som brukes i Roberto Assagiolis Psykosyntese og den jungianske psykologi, hvor de kaldes personaer.

I psykosyntesen arbeider man med begrepet delpersonligheter ut fra den antagelse at vi rommer en lang rekke indre og ofte motstridende psykologiske krefter som ofte. Disse indre krefter, følelser og tankebilder er organiseret som delpersonligheter dvs. selvstendige strukturer i bevisstheten som har innflytelse på oss såvel bevisst som ubevisst.

Delpersonlighetene kan innta mange skikkelser som f.eks den indre kritiker, offeret, den overansvarlige, det sårede barn, vismannen, presten osv.

Det er et av psykosyntesens primære mål å få identifisert disse skikkelser og integrert dem under styring av det bevisste jeg. Når det sker er der oppnådd en psykosyntese og det er et trinn på veien mot en helstøpt personlighet. Et av psykosyntesens mål er å skape en personlig psykosyntese som nettopp kan defineres som et menneskes evne til at samle sine motstridende krefter og omkring en indre kjerne – det bevisste jeg.

Arbeidet med å skape syntese

Psykosynteseprosessen som har som formål å skape syntese i personligheten, starter ofte med å samle særlig fremtredende konflikter i en høyere syntese. Enhver delpersonlighet rommer sin motsetning (skygge) og disse motsetningspar (eller tese og antitese) delpersonligheter «>delpersonligheter kan, når de bearbeides, transformeres til en syntese.

Delpersonligheten dommeren rommer f.eks ofte motsetningen ”den dømte”. Når begge delpersonligheter er identifisert, akseptert, integrert og transformert, så kan de finne et høyere uttrykk. Hva dette høyere uttrykk er kan ikke utledes på forhånd da dette er høyst individuelt. Men kvaliteten og fornemmelsen av rettferdighet ville kanskje tre frem som en høyere syntese av disse to.

Det er altså tale om at begge delpersonligheter har behov for anerkjennelse og plass i bevisstheten fordi de rommer noen høyere potentialer for vekst. Det er kun foreningen av dem begge som fremkaller den høyere syntese. Derfor er det ikke tale om et enten-eller. La meg gi et eksempel:

En klient arbeidet med delpersonligheten: Den selvrettferdige prest og moralens vokter. Delpersonligheten ble aktivert i klientens følelsesliv når hun var vitne til en adferd i andre som hun vurderte som uetisk eller moralsk forkastelig.

Delpersonligheten utløste sterke emosjoner av ”Rettferdig harme”, sterk antipati og avsky overfor andres holdninger eller adferd. Energien var nærmest fundamentalistisk og fordømmende. ”Presten” hadde meget vanskelig for å romme andres mørke, særlig hvis den var forbundet med manipulasjon – altså at noen fremstiller seg selv eller deres sak i et falskt lys. Presten ønsker klarhet, men formørkes selv av vrede og sterke destruktive følelser.

Det er aldri særlig hygglig å identifisere en skyggeside som ikke er et offer, men en aktiv aggressiv kraft – fordømmelse. Men arbeidet med presten gjorde det faktisk lettere å iaktta denne delpersonlighet samt lære å dempe dens innflytelse gjennom disidentifikasjonsprosessen.

Motpolen til presten var ”den fordømte”, en delpersonlighet i klienten som konstant var redd for å bli fordømt av andre mennesker og bli utelukket av det sosiale liv. Denne delpersonligheten økte klientens tendens til å isolere seg og begrense sine spontane livsytringer som en metode til å redusere fordømmelsen.

Hun lærte gjennom akseptprosessen av prestens fordømmelse å verdsette den positive kvaliteten som lå i prestens behov for rettferdighet og klarhet. Det var en sterk emosjonell drivkraft i denne delpersonligheten som kunne settes inn i sosialt arbeid (sosial harme).

Hun erkjente at den hatefulle og sinte fordømmelsen fører til samme undertrykkelse og urettferdighet som den prøver å angripe. At den forurettede part, den undertrykte ofte selv blir undertrykker hvis de sterke emosjonelle drivkrefter som hat, vrede og rettferdig harme får lov å utfolde seg blindt. Men hun lærte også at en sterk fordømmelse av andre skapte en sterk frykt for selv å bli fordømt, og derfor var aksept av menneskers ufullkommenheter en forutsetning for at hun kunne hvile i sin egen ufullkommenhet.

En syntese av presten og den fordømte ble født i løpet av denne prosess som handlet om å ønske det gode, men uten å fordømme ”det onde”.

Læs mer i artiklen delpersonligheter