Psykoanalyse

Roberto Assagioli beskriver fordeler og ulemper ved psykoanalysen i dette utdraget fra artikkelen: Psykosyntese samfunnsmessig.

«Psykosyntesen har psykoanalysen som forutsetning eller inkluderer den snarere som et første og nødvendige skritt…Hele psykoanalysen har (dessuten) vært underlig.

Hva som er skjedd må vi beklage på grunn av de mange uheldige konsekvenser, men det burde med vår psykoanalytiske kjennskap til den menneskelige natur ikke overraske oss. De tvilsomme og vidtgående, farlige aspekter av psykoanalysen har vært dem som det ble streket mest under og som ble mest utbredt.

Seksualteorien (eller den påståtte seksuelle opprinnelse til de fleste av menneskelivets manifestasjoner) og et system med ofte vilkårlige og ville tolkninger, har hatt en stor popularitet i offentligheten og har vakt usunn nysgjerrighet, og ofte skapt en pseudorettferdiggjøring av en ukntrollert ettergivenhet ovenfor den instinktive natur.

Samtidig har de høyere aspekter, den menneskelige naturs edle blomstring, slik som å uttrykke seg gjennom religion og kunst vært gjenstand for en destruktiv analyse, som overser deres sanne og dype vesen. Som en konsekvens av disse overdrivelser er et antall psykologer og psykiatere blitt ledet inn i fullkommen fornektelse og fordømmelse av psykoanalysen, og en avvisning av de viktige elementer av sannhet som den inneholder, og den nyttige psykoterapeutiske og utdannelsesmessige teknikk som den har utviklet.

Man kan si at det mest fruktbare bidraget har vært en påvisning av at det ikke kan være noen virkelig sunnhet, ingen indre harmoni og frihet, og ingen svekket yteevne uten at vi først oppriktig, modig og ydmykt anerkjenner alle de lavere aspekter av vår natur.

Alle impulser, lidenskaper og illusjoner, foruten deres mangfoldige kombinasjoner og avvik som dveler og syder i våres underbevissthet, og som lurer, begrenser og slavebinder oss. Psykoanalysen er med sine beste aspekter effektiv med hensyn til å hjelpe oss med å overvinne de former for motstand og de fortrengninger som skapes av vår uvitenhet, vår frykt, vår stolthet og vårt hykleri; disse hindrer oss i å se klart de mørkere sider av våres natur.

Erkjennelsen av dem er en forutsetning for å håndtere dem på en tilfredstillende måte og slik legge et sunt og stabilt fundament for vårt etterfølgende arbeide i den psykologiske oppbygningen av vår personlighet.

Som Freud gjorde gjeldende kan psykoanalysen hjelpe oss med å bevege oss frå disse to poler i et tapt forsøk på å klamre oss til det ene og unngå det andre. «Realitetsprinsippet», dvs til anerkjennelsen av og bevisst aksept av virkeligheten – med dens lover og rettferdige fordringer.

Slik kan en riktig forstått og anvendt psykoanalyse hjelpe oss med å bevege oss fra en verden med lidenskap og følelser, av forfengelige forestillinger og illusjoner til den sunne fornufts verden, til en objektiv og vitenskapelig visjon av oss selv og andre. Men av og til viser denne hjelp seg selv når den blir ytt av den beste form for psykoanalyse, utilstrekkelig til å løse menneskets psykologiske og spirituelle problemer.

Det er sett igjen og igjen at mens det å bringe de forskjellige tendenser i vår underbevissthet, som kriger mot hverandre fram i bevissthetens lys, så kan de fjerne noen sykelige symptomer, men det er ikke nok til å løse konfliktene.

Av og til kan det til og med, som når pasienten er ute av stand til å klare en for plutselig eller forhastet avsløring, forverre tilstanden. Et insisterende og ensidig dypdykk ned i de lavere aspekter av den menneskelige psyke kan være skadelig. Derfor krever utøvelsen av psykoanalyse stor forsiktighet, og den bør holdes innen for klart definerte grenser; men fremfor alt bør den integreres med aktive psykosyntetiske prosedyrer.

Denne integrasjon setter terapeuten i stand til å hjelpe sine pasienter, og underviseren i stand til å hjelpe unge med å ta i bruk, forvandle og sublimere deres frodige, vitale og psykologiske krefter.

Det er spesifikke psykologiske lover som regulerer bruken av og transformasjonen av følelsesmessige og mentale krefter. Disse lovene er meget analoge med hydrodynamikkens lover.

Teknikken hvor disse kreftene kan styres inn mot de ønskede kanaler og anvendes til konstruktive formål bygger på nettopp disse lovene. Disse metodene blir i stigende grad utviklet og perfeksjonert til et punkt hvor de utgjør en spesifikk gren av anvendt psykologi, psykodynamikk.

Slik kan vi gi næring og bevissthet til å styre dannelsen av og utviklingen av en fullkommen, velintegrert og organisert menneskelig personlighet. Dette er psykosyntesen i ordets strenge betydning, resultatet av bruk av psykosyntetiske metoder».

Sitat slutt.

I intervjuet «Assagiolis gyldne middelvei» av Sam Keen, beskriver Assagioli forskjellen på psykosyntese og psykoanalyse på følgende vis:

Keen: Hva er de største forskjellene mellom psykosyntese og psykoanalyse?

Assagioli: Vi legger mye større vekt på det høyere ubevisste og på utviklingen av det transpersonlige Selv. I ett av sine brev skrev Freud, «Eg er kun interessert i menneskets kjelleretasje».

“Psykosyntesen interesserer seg for hele bygningen. Vi forsøker å bygge en heis som kan gi personen adgang til alle nivåer av personligheten. Ærlig talt, så er en bygning med kun en kjelleretasje veldig begrenset. Vi ønsker å åpne opp til takterassen, hvor man kan nyte solen og se på stjernene. Vi vil skape en syntese av alle deler av personligheten.

Det betyr at psykosyntese er holistisk, global og inklusiv. Den er ikkje motstander av psykoanalyse eller atferdspsykologi, men den insisterer på at behovene for mening, for høyere verdier, for et åndelig liv er like viktige som biologiske og sosiale behov. Vi bestrider at det finnes isolerte menneskelige problemer.

Ta f.eks sex. Sex eksisterer ikke i seg selv. Sex er forbundet med andre funksjoner. Såkalte sexproblemer forårsakes ofte av maktkamper mellom to personer og kan utløses ved hjelp av en utredning av det komplekse samspillet mellom de to.