Sam Keen, som var redaktør i Psychology Today, går i dette fremragende intervjuet tett på Roberto Assagioli og hans psykosyntese. Intervjuet er et av de beste levende vitnesbyrd på den visdom som gjorde Assagioli kjent over hele verden og som gjorde han til “Far” til psykologi med sjel.
For mer enn et halvt århundre siden, da Freud skapte psykoanalysen i Wien, var dr.med. Roberto Assagioli i gang med å utvikle psykosyntesen i Italia.
Meningen om hans arbeid er delte. Noen mener at han har sørget for at viljen igjen anerkjennes av psykologien, og at han har utarbeidet en levedyktig idé om det transpersonlige Selv, og satt sammen en terapeutisk teknologi som avspeiler den høyeste visdom som moderne psykologi har å by på .
Mike Murphy og Stuart Miller fra Esaleninstituttet mener at psykosyntesen er en omfattende visjon som sannsynligvis kan føre til et “ekteskap” mellom den humanistiske, den transpersonlige og den forskningsbaserte psykologien. Andre ser Assagiolis tanker om viljen som et viktoriansk tilbakeslag, og hans transpersonlige Selv som et slett skjult lån fra idealistisk teologi, og hans teknikker som et eklektisk miksmaks.
Assagiolis kontor er et lite rom i hans leilighet som ligger over Instituttes hovedkvarter. To hele vegger er fylt opp med bøker. Ralph Waldo Emerson, Herman Keyserling, Abraham Maslow og C.G.Jung ser ut til å være de han foretrekker. På den nederste hylle står Jonathan Livingston Seagull mellom Rollo May og Erik Erikson. Skrivebordet er antikt og
fyllt med ting og papirer: *sjamanens talismaner”, friske plukkede blomster, et barometer, en klokke, et kjøkkenur, en vekt, De forente nasjoners flagg, en stjerneglobus, to ordkort – ENERGI og GOD VILJE.
Veggene, som engang har vært hvite, er nå gulnet som gamle knokler. En overfylt viktoriansk S-formet sofa er stilt opp i rommets ene hjørne. Assagioli reiser seg for å ønske meg velkommen. Han er gammel, tynn og svakelig, men hans glade ansikt er livlig og stråler av livskraft.
Hans spisse flippskjegg og laksefargede smokingjakke i fløyel gir ham et skjær av gammeldags autoritet.
Keen: Hva er de største forskjellene på psykosyntese og psykoanalyse?
Assagioli: Vi legger mye større vekt på det høyere ubevisste og på utviklingen av det transpersonlige Selv. I ett av sine brev skrev Freud, “Jeg er kun interessert i menneskets kjelleretasje.” Psykosyntesen interesserer seg for hele bygningen. Vi forsøker å bygge en heis som kan gi personen adgang til alle nivåer av personligheten. Ærlig talt, så er en bygning med kun en kjelleretasje meget begrenset. Vi ønsker å åpne opp til takterrassen, hvor man kan nyte solen og kikke på stjernene.
Vi vil skape en syntese av alle deler av personligheten. Det betyr at psykosyntese er holistisk, global og inklusiv. Den er ikke motstander av psykoanalysen eller adferspsykologi for den saks skyld, men den insisterer på at behovene for mening, for høyere verdier og for et åndelig liv, er like viktige som biologiske og sosiale behov. Vi bestrider at det finnes isolerte menneskelige problemer. Ta f.eks sex. Sex eksisterer ikke i seg selv. Sex er forbundet med alle andre funksjoner.
Såkalte sex-problemer forårsakes ofte av maktkamper mellom to personer, og kan løses ved hjelp av en utredning av det komplekse samspillet mellom de to.
Keen: De kjennetegn, som de har nevnt inntil videre, er stort sett teoretiske. Er psykosyntesens terapeutiske teknologi på noen måte forskjellig fra psykoanalysens?
Assagioli: Psykosyntesen bruker flere øvelser og teknikker enn vi kan komme inn på her. Vi har systematiske øvelser med henblikk på utvikling av alle personlighetens funksjoner. Aller først utforsker vi personlighetens bevisste og ubevisste aspekter ved å la pasientene skrive selvbiografier, dagbøker, fylle ut spørreskjemaer og ved å ta flere forskjellige tester som f.eks TAT, frihåndstegning osv.
Som terapien skrider fram, pusteøvelser, konsentrasjonsøvelser, visualisering, den skapende fantasi, evokative visuelle symboler og ord, meditasjon. Men jeg vil gjerne understreke at alle individer er forskjellige og at ingen teknikker kan brukes pr. automatikk.
Keen: Utviklet psykosyntesen seg fra psykoanalysen?
Assagioli: Ja. I 1910 var Freud ukjent i Italia. Komitéen som skulle vurdere min doktoravhandling grudde seg for å akseptere at jeg skrev om psykoanalyse, men gav meg lov til slutt. Jeg reiste til Zurich for å studere hos Eugen Bleuler, som oppdaget schizofrenien. Da jeg kom tilbake praktiserte jeg psykoanalyse i Italia, men oppdaget snart dens begrensinger.
Keen: Hvilket forhold hadde du til Freud og Jung?
Assagioli: Jeg møtte aldri Freud personlig, men jeg korresponderte med ham og han skrev til Jung at han håpet jeg ville arbeide for å fremme psykoanalysens sak i Italia. Men jeg ble raskt en kjetter. Derimot hadde jeg et helhjertet og godt forhold til Jung. Vi møttes mange ganger i årenes løp og hadde noen fine samtaler. Av alle moderne psykoterapier er Jungs den som i teori og praksis kommer nærmest psykosyntesen.
Keen: Hvordan ligner de hverandre, og hva består forskjellen av?
Assagioli: Med hensyn til terapi er vi enige om å ta avstand fra “sykeliggjøring”, altså det å fokusere på sykdomstegn og symptomer på en anmodet psykologisk lidelse. Vi ser mennesket som en grunnleggende sunn organisme, hvor det kan være en midlertidig “funksjonsfeil”. Naturen forsøker alltid å gjenopprette harmoni og i psyken dominerer prinsippet om syntese. Det eksisterer ikke uforenlige motsetninger. Det er terapiens oppgave å hjelpe individet med å transformere motsetninger. Både Jung og jeg har understreket nødvendigheten av at en person utvikler de høyere psykiske funksjoner, den åndelige dimensjon.
Jung skiller mellom fire funksjoner: sansning, følelse, tanke og intuisjon. Psykosyntesen sier at Jungs fire funksjoner ikke er en uttømmende beskrivelse av det psykologiske liv. Vårt synspunkt kan beskrives slik: Vi betrakter forestillingsevnen eller fantasien som en særskilt funksjon. Vi har også en gruppe funksjoner som driver oss til å handle i den ytre verden. Dette inkluderer instinkter, tendenser, impulser, begjær og ambisjoner. Her kommer vi til noe veldig sentralt og fundamentalt i psykosyntesen: Det er en fundamental forskjell mellom drifter, impulser, begjær – og viljen. I menneskets indre er det ofte konflikt mellom begjær og vilje. Og vi plasserer viljen i en meget sentral posisjon i selvbevissthetens eller egoets kjerne.
Keen: (Pass på – farlig grunn – hvor begjær står i motsetningsforhold til vilje, oppstår en tragisk konflikt som kun kan løses ved at en sterk mann griper inn. Jeg har mistanke om at viljeskraftens jernhånd lurer i syntesens fløyelsbløte hanske.) Hvorfor plasserer De viljen i sentrum at egoet? Er De talsmann for en ny form for voluntarisme? (NOTE: Den oppfattelse at viljen er livets innerste vesen) Skal vi endre Descartes til: Jeg vil, derfor er jeg?
Assagioli: Jeg mener at viljen er den moderne psykologis Askepott. Den har blitt forvist til kjøkkenet. Den viktorianske idé om at viljeskraft kunne overvinne alle hindringer ble tilintetgjort av Freuds oppdagelse av den ubevisste motivasjon. Men uheldigvis førte dette til at den moderne psykologi fikk et deterministiske syn på mennesket som en bunt stridende krefter uten noe sentrum. Dette står i direkte motsetning til menneskets umiddelbare opplevelse av seg selv. På et eller annet tidspunkt, kanskje i en krise, skjer det en oppvåkning som fører til at individet oppdager sin vilje. Denne åpenbaring av at selvet og viljen er tett forbundet kan endre hele personens opplevelse av seg selv og verden. Han oppdager at han er et levende subjekt, en skuespiller som er utstyrt med evnen til å velge, til å skape relasjoner og til å skape endringer i sin egen personlighet, i andre og i sine omstendigheter. Denne opplevelse fører til en følelse av helhet, sikkerhet og glede. Fordi den moderne psykologi har neglisjert viljens sentrale posisjon, benekter den at vi har en direkte opplevelse av selvet. Når man blir overbevist om at man har en vilje, oppdager man også den tette forbindelsen mellom viljen og selvet. Dette er den eksistensielle opplevelse av den rene selvbevissthetens oppmerksomhet.
Det er denne selvbevisstheten som skiller menneskene fra dyrene. Menneskene er bevisste, men vet også at de er det. Vi kan uttrykke viktigheten av selvbevisstheten; av enheten “å ville og å være”, med å si (i motsetning til Descartes) “Jeg er bevisst at jeg er og vil”, eller: “Jeg er et viljesstyrt selv.”
Keen: (Jeg tror at han smadret det deterministiske korthuset som den “vitenskapelige” psykologi har levd i helt siden årsak og virkning overtok tronen. Min gud, han prøver å gjøre oss ansvarlige for vår identitet!) Overraskelse. Introspeksjon og instruminering leder begge til å gjenfinne viljen.Assagioli oppdager viljen ved å kikke innover. Barbara Brown (se New Mind, New Body, PT,August) finner at alle kroppslige responser som kan måles og som blir bevisstgjort for oss kan bli kontrollert. Og hva er det som kontrollerer? Viljen. Det kan se ut som det er et spøkelse i maskinen.)
Assagioli: Jeg tror at de fleste diskusjoner om identitet løper av sporet, fordi akademiske psykologer ikke gir seg selv muligheten til å eksperimentere på passende måter. De lar rotter løpe gjennom laberinter, men de går ikke inn i det indre laboratorium og undersøker deres egen opplevelse av viljen. Det kan uærbødig godt sammenlignes med de teologer som nektet å se gjennom Galileos teleskop, fordi de var redde for at deres verdenssyn skulle bli forstyrret. De neglisjerte introspeksjon som er det beste laboratorium en psykolog har.
Keen: Kan De ytterligere beskrive viljen?
Assagioli: Nei. Den er ubeskrivelig. Det handler om umiddelbar opplevelse, akkurat som opplevelsen av rød eller blå. Kan De fortelle meg hvordan det er å oppleve blå?
Keen: (Det aller helligste er alltid tomt. I hjertet av alle tankesystemer ligger det ubeskrivelige. Spør en rasjonalist om hvordan man spotter en klar og distinkt idé, eller en freudianer om hvordan man oppdager et ødipuskompleks, eller en positivist om hvordan man verifiserer verifikasjonsprinsippet, og svaret vil alltid være det at man stammer og dekker over en forlegen stillhet. Startspunktet er alltid et mysterium, språket leder oss til det punktet stillheten begynner ) Ja…Nesten. Blå er kjølig som rennende vann og forskjellig fra rød, som er som kanel eller solen. Når De snakker om viljen, så er det nesten det som finnes i preussisk ryggrad, eller som de varme væskene som løper gjennom Henri Bergsons ”élan vital”?
Assagioli: Nei. Etter min mening er élan vital den sanne libido uten den spesifikke seksuelle betydningen som Freud har gitt begrepet. Den er dynamikken, kraften, energien som ligger til grunn for livet. Viljen er mer som den “styrende faktor” i personligheten, enn den vitale kraft.
Keen: Men det forutsetter at det er en eneste vilje, en eneste styrende kraft. Fra Sankt Paulus til Sankt Freud har opplevelsen av den splittede viljen plaget menneskeheten. “The Good I Will I Do Not”, og viljen til å leve opp mot viljen til å dø. Hvordan vil De forene de motstridende viljer?
Assagioli: Det er ganske sant – det er en mangfoldighet i selvet, men viljen er dypest sett den aktivitet av selvet som står over mangfoldigheten. Den styrer, regulerer og avbalanserer personlighetens andre funksjoner på en kreativ måte. Jeg tror ikke på at det er en fundamental splittelse, en uløselig konflikt i mennesket. Jeg tror ikke på at viljen til å dø står i motsetning til viljen til å leve. Det som upresist kalles den “splittede vilje”, skal i virkeligheten ses som konflikten mellom den sentrale viljen og en mengde drifter, begjær og ønsker. Dette er en allmenn erfaring. Konflikter finnes i alle normale individer. Uten dem var det ikke bruk for psykoanalyse eller psykosyntese! Ethvert valg innebærer konflikt: skal jeg bli inne eller skal jeg gå ut en tur – man kan ikke gjøre begge deler på en gang. I nevrotiske konflikter er det et desperat forsøk på å kunne oppnå to uforenlige ting på samme tid. Men i en normal person kan viljen enten minske eller eliminere konflikten ved å anerkjenne et hierarki av behov, og ved å ordne en passe tilfredsstillelse av alle behov. Den sentrale viljen delegerer ut oppgavene til andre deler av personligheten. La meg bruke en analogi som er sentral for min måte å tenke på. Viljen er som en dirigent. Han fører seg ikke fram, men er komponistens og partiturets ydmyke tjener.
Keen: (Jeg hører feminine stemmer i kulissene: ”Filosofi og psykologi har i vesten alltid vært “opphøyd til” mannsemner, ofte i selskap med sigarer etter middag og skjult mannsjåvinisme.
Hva med det feministiske perspektivet? Er det den mannlige psyke eller den menneskelige psyke han beskriver?) Røper ikke plasseringen av viljen i selvets sentrum et særlig maskulint perspektiv? I tradisjonelle vendinger anses styring, kontroll, assersjon og aggresjon for å være maskuline egenskaper. Den kvinnelige delen av arten mistenkes for å være mer imøtekommende, omsorgsfull og flytende. Mener De at det er en spesiell “feminin” komponent i selvet? En spesiell feminin vilje? Hvordan avbalanserer De selvets maskuline og feminine elementer?
Assagioli: Viljen er ikke bare assertiv, aggressiv og kontrollerende. Man kan si at det er en feminin polaritet av viljen – viljen til å gi avkall på, den gledesfulle aksept av personlighetens andre funksjoner. Jeg kan si det samme på en annen måte. I selvets kjerne er det både et aktivt og et passivt element, et som handler og et som ser på. Selvbevissthet innebærer det å være vitne til – et rent, objektivt, kjærlig vitne – til det som skjer inne i og utenfor. I den betydning er selvet ikke en dynamikk i seg selv, men et vitne, en som ser på, en iakttager som overvåker strømmen. Men det er en annen del av det indre selv – den som vil eller den styrende aktør – som aktivt bryter inn for å orkestrere personlighetens forskjellige funksjoner og energier. Den som forplikter seg og igangsetter handlinger i den ytre verden. Så i sentrum av viljen er det en forening av maskulint og feminint, vilje og kjærlighet, handling og iakttagelse.
Keen: (Både/og i stedefor enten/eller. Slik er det syntetiske prinsipp som forbinder det som vanligvis er adskillt. Østlig filosofi plasserer essensen av mennesket i en ikke-av-denne-verden iakttager. Vestlig filosofi legger den menneskelige verdighet – som følge av de teknologiske landvinninger – i evnen til å kontrollere verden, til å handle. Assagioli forener øst og vest. Fungerer blandede ekteskap, eller skaper de filosofiske bastarder?)
Keen: Hvordan hjelper psykosyntesen folk til å skape denne olympiske holdningen av ubundet styrke?
Assagioli: Teknikker knyttes alltid til den enkeltes situasjon, så man kan ikke generalisere. Men jeg kan nevne to grunnleggende teknikker: disidentifikasjon og trening av viljen.
Jeg vil begynne med et fundamentalt psykologisk prinsipp. Vi domineres av alt det som vårt selv identifiserer seg med. Normalt gjør vi alle den feilen at vi identifiserer oss med ett eller annet innhold i bevisstheten og ikke selve bevisstheten. Noen mennesker identifiserer seg med sine følelser, andre med sine tanker, andre med sine sosiale roller. Men identifikasjonen med en del av personligheten tilintetgjør den frihet som kommer fra å oppleve sitt rene “jeg”.
En krise stjeler ofte en persons funksjon eller rolle som vedkommende har identifisert seg med: en atlets kropp blir lemlestet, ens elskede stikker av med en omvandrende poet, den dedikerte arbeider må trekke seg tilbake. På denne måten tvinges man til å disidentifisere seg, og en løsning er kun mulig å oppnå gjennom en døds- og gjenfødselsprosess, hvor personer trer inn i en mer omfattende identitet. Men en slik prosess kan foregå med et visst samarbeid.
Øvelsen i disidentifikasjon og identifikasjon krever at man praktiserer oppmerksomhet og at man bekrefter: Jeg har en kropp, men jeg er ikke min kropp. Jeg har følelser, men jeg er ikke mine følelser. Jeg har en jobb, men jeg er ikke min jobb…osv…Systematisk introspeksjon kan hjelpe til med å eliminere alle begrensede selv-identifikasjoner.
Keen: Denne teknikken ligner den buddhistiske vipassana-meditasjonen hvor man bare iakttar tanker, følelser og bilder som kommer forbi.
Assagioli: Ja, og det fører til den erkjennelsen at iakttageren er forskjellig fra det som iakttas. Derfor er det naturlige stadium for selvet etter disidentifikasjonen en ny identifikasjon: Jeg erkjenner og bekrefter at “Jeg er ren selvbevissthet. Jeg er vilje og istand til å lede, styre og bruke alle mine psykologiske prosesser og mitt fysiske legeme.” Målet med disse øvelsene er å lære å disidentifisere seg når man vil, og å skille selvet fra alle overveldende følelser, personer, tanker eller roller og erverve seg den ubundede og nøytrale iakttagers overblikk og utsyn.
Keen: Jeg forstår godt hvordan De kommer fram til opplevelsen av selvet som iakttager, men hvordan i all verden kan De påstå at viljen er i stand til å regjere og styre alle de andre psykologiske funksjonene? Viljen synes å være maktesløs ovenfor infantile drifter. Noen ganger er den en maktesløs fange som regjeres av en infantil tyrann. Når depresjoner setter inn, verden bruser opp eller det seksuelle begjæret sprudler. Da forekommer viljenskraften å være svak, mer lik en aldrende forelder enn en handlekraftig sjef.
Assagioli: Viljen kan på samme måte som personlighetens andre funksjoner utvikles og styrkes systematisk. Dersom den er svak, kan den trenes opp gjennom regelmessig trening på samme måte som muskler utvikles gjennom fysisk trening. Og dersom en person begynner med en svak vilje, kan han kanskje på nærmest mirakuløst vis, som følge av overkompensasjon, utvikle en vilje som er sterkere enn normalt. Alle har tilstrekkelig vilje til å starte utviklingen av mer.
Keen: (Når noen snakker om å utvikle viljeskraften ser jeg to motstridende bilder for meg. 1.) Den selvlagde person: Horatio Alger, Dale Carnegie, og “Hvordan man utvikler et sterkt jeg på 30 dager”. Jeg nærer mistanke om overfladiskhet. 2.) Offeret: Nevrose er indre passivitet. Depresjon er tillært hjelpesløshet. Uten en sterk vilje forblir mennesket et offer. Kanskje. Ambivalensen i
forhold til viljesbegrepet, eller rettere sagt neglisjeringen av den, er i den moderne psykologi en avspeiling av forlegenheten ved ønske om personlig makt. Vårt begjær etter makt er blitt uttrykt og kanalisert ut i vitenskap og teknologi, politikk og krig. Hvorfor ikke la utviklingen av indre styrke være et åpenlyst mål?)
Keen: Hvilke andre teknikker bruker De til å utvikle viljen med?
Assagioli: La meg gjøre det helt klart: Psykosyntese handler ikke primært om å utvikle viljesstyrke. Styrke er en nødvendig viljestilstand, men den er ikke hele viljen. Det er like viktig å utvikle en intelligent vilje (ferdighetsvilje) og en god vilje. Vi har mange teknikker til utvikling av alle disse kvalitetene. Jeg behandler dem grundig i Viljens psykologi.
En teknikk er å visualisere den “ideelle modell”. Se for deg, så levende som mulig hvordan ditt liv vil se ut dersom du hadde en sterk vilje. Visualiser at du har både det indre og det ytre herredømme. Vi anbefaler også daglig bruk av noen “unyttige øvelser” med det formål å styrke selvdisiplinen. Man kan beslutte seg for å stå på en stol i 10 minutter, eller løpe en mil om dagen, eller kontrollere et voldsomt temperament.
Det er vanskeligere å utvikle en intelligent vilje. Hvis viljen er i direkte opposisjon til sterke følelser eller drifter, vil viljen bli overveldet, og vi må derfor legge en strategi for å nå de mål vi vil nå. La oss for eksempel ta en person som er i begjærets vold, og som ønsker å befri seg fra denne besettelsen. Jo mer han tenker på besettelsen, jo sterkere blir den. Men greier han å trekke oppmerksomheten sin tilbake og erstatte den med en ny interesse vil han kunne dyrke fram en nyttig “besettelse”.
Hvis man holder nye bilder opp foran sine øyne, er det en tendens til å skape den virkeligheten som bildet viser. Det er en velkjent psykologisk lov. Bilder eller mentale forestillinger og idéer har en tendens til å skape de fysiske tilstander og ytre handlinger som svarer til dem. Eller som William James sa: “Alle bilder har en drivkraft i seg.”
Jeg bruker blant annet en meget enkel teknikk med noen kort, hvor det er trykt fremkallende ord som: RO, TÅLMODIGHET, LYKKSALIGHET, ENERGI, GOD VILJE. Når man plasserer disse kortene rundt om i rommet, så fremkaller de de holdninger og egenskaper som de symboliserer. Jeg bruker også kunstverk på samme måte. For eksempel er “Fra Angelicos Transfiguration” et , når en person kommer i kontakt med det transpersonlige Selv.
Keen: (Er dette naivt, eller er det en klok bruk av vekselvirkningen mellom kropp og sinn? Jeg vet det ikke. Tilståelse: En aften stilte jeg et kort med ordet HERLIGHET opp i mitt hotellrom og ventet på resultatet. Om morgenen våknet jeg opp i mugne, krøllete lakener til solskinn som strømmet inn, lyden av kirkeklokker og en gyllen dag full av florentinsk kaffe, Leonardo da Vinci, og – helt sikkert – herlighet. Men vi vet alle at slike holdningsmessige innpakninger skyldes suggesjon, gjør vi ikke?)
Keen: God vilje hører vel egentlig mer til i religion enn til psykoterapi. Kan ikke viljen være sunn om den ikke er god?
Assagioli: Nei. En person er alltid i en sosial kontekst. Han er ikke en isolert enhet. Så jo mer konflikt, jo mer energi spilles ut. Hvis vi skal oppnå grunnleggende fred, må viljene harmoniseres. Selv-sentrering er utrolig ødeleggende for det samarbeide som er nødvendig for at en person kan leve et fullt liv i samfunnet. Hvorfor skal god vilje betraktes som en “luksus”-dyd som kun angår religiøse mennesker?
Jeg vil gå enda et skritt videre. Det samme prinsipp gjelder for et individs forhold til naturen og universet. Ingen person kan være så arrogant at han betrakter seg selv som uten forbindelse til universet. Om man liker det eller ei, så er mennesket en del av den universelle vilje, og det må på en eller annen måte innstille seg på å villig akseptere det universelle livs rytmer.
Harmoniseringen og foreningen av den individuelle og den universelle vilje – den kinesiske identifikasjon med Tao, den stoiske aksept av skjebnen, eller den kristne Guds vilje – er ett av de høyeste menneskelige mål, selv om det sjeldent realiseres.
Keen: Inntil Maslow begynte å snakke om metabehov, var psykologien i forlegenhet, så snart det var noe som lignet metafysikk eller religion. Nå ser det ut til at mystisisme og medisin går hånd i hånd. Innebærer en sunn selvbevissthet nødvendigvis et religiøst engasjement?
Assagioli: Ikke nødvendigvis. Det jeg kaller personlig psykosyntese, kan oppnås gjennom en forståelse av det lavere og det mellomste ubevisste. Men noen mennesker opplever kjedsommelighet og en følelse av meningsløshet når de grunnleggende psykologiske behov er blitt dekket, og det er oppnådd en viss grad av sunnhet, og de begynner en søken etter et høyere mål i livet. Som Jung formulerte det, er det nok for noen personer å være normale og tilpasset, mens andre hungrer etter transcendens. Det er en ny “fjerde kraft” innenfor psykologien – den transpersonlige psykologi – som forsøker å utforske de behov og aspirasjoner som ligger utenfor selv-virkeliggjørelse og humanistisk psykologi.
Keen: På Freuds tid var der en sterk kulturell sammensvergelse som hadde til hensikt å undertrykke libidoen, å tvinge den til å forbli ubevisst. Mener De at det er en lignende sammensvergelse med den hensikt å undertrykke den religiøse impuls? Vi ser ut til å skamme oss like mye over vårt begjær etter mening, som det viktorianske samfunn skammet seg over ereksjoner og lyster som ikke kom fra hjertet.
Assagioli: Det ser ut som mange mennesker frivillig har underkastet seg et spirituelt “hvitt snitt”, en undertrykkelse av det sublime og en total fornektelse av det transpersonlige Selv. Derfor forblir det høyere ubevisste stort sett ukjent for mange mennesker. En stor del av psykologien oppmuntrer til å anlegge et nedvurderende selv-bilde ved å hevde at alle religiøse og åndelige impulser bare er sublimering av seksuelle instinkter. Denne formen for reduksjonisme ignorer det faktum at mange av de mest skapende mennesker i historien forteller om opplevelser av transpersonlig natur. Med hvilken rett kan vi benekte at åndelige drifter er mindre viktige, grunnleggende og fundamentale enn seksuelle og aggressive drifter?
Keen: Hvorfor skulle mennesker undertrykke det sublime? Hva er det som er så truende ved paradis?
Assagioli: Det er ikke mer mystisk enn undertrykkelsen av seksuell ekstase. Vi frykter det sublime fordi det er ukjent, og fordi, hvis vi lukker virkeligheten inn i en form av høyere verdier, forplikter oss til å handle på en edlere måte. Godhet, samarbeide, å slippe selvopptatthet og ta ansvar for åndelig vekst, følger med anerkjennelsen av det Høyere Selv.
Keen: Hvilken natur har det transpersonlige Selv? Snakker De om et vesen som er adskilt fra det selv vi har en direkte opplevelse av når vi er selv-oppmerksomme?
Assagioli: Min kjære venn, jeg kan ikke fortelle Dem hvordan det transpersonlige Selv er. Maslow prøvde å beskrive det og høydepunkts opplevelsens natur i The Psycology of Being. Den direkte opplevelse av det transpersonlige Selv er sjelden og det samme gjelder med foreningen av det. Men mange mennesker har en viten om det, som er formidlet gjennom det høyere ubevisste, eller overbevisstheten. Jeg kan
beskrive noen av virkningene. Det manifesterte seg spontant i kreativiteten hos de store universelle geniene som Platon, Dante og Einstein. Andre kommer i forbindelse med det gjennom bønn og meditasjon. Eller de føler kanskje et kall eller en dragning fra en høyere kraft. Språket er alltid utilstrekkelig når det dreier seg om transpersonlige og åndelige opplevelser. Alle uttrykk er symbolske, og mange forskjellige symboler har blitt brukt: opplysning, psykens nedstigning til underverdenen, oppvåkning, renselse, transmutasjon, psykospirituell alkymi, gjenfødsel og befrielse.
Keen: Jeg vil tro det finnes teknikker i psykosyntesen til utvikling av det transpersonlige Selv.
Assagioli: Ja. Her virker teknikken med indre dialog fortreffelig. Man forestiller seg en vis person som kjenner svarene på de problemer man står ovenfor. Hvis man kunne få et intervju med dette mennesket, hva ville det så fortelle? Det er din indre lærer….
Keen: (Jeg er redd for at min indre guru er senil. Han gir meg motstridene råd: ta det rolig/arbeid hardere, risiker alt/bli hvor du er, tillat deg å skeie ut/vær fornuftig. Han kan aldri bestemme seg for om han er på Dionysos eller Apollons side.)
Assagioli: Dersom man lytter etter et svar, kan det komme spontant gjennom en tredje person, en bok man leser eller gjennom utviklingen i det som skjer i og omkring en. Det er også alltid godt å praktisere meditasjon. Noen ganger foreslår jeg for klienten å skrive et brev.
Keen: Til det transpersonlige Selv?
Assagioli: Ja, “Kjære transpersonlige Selv…..” Prøv og se hva som skjer.
Keen: Hvilken adresse skal jeg sende det til?
Assagioli: Til det stedet hvor du sender dine sinte brev, når du forteller en du elsker eller en fiende hva du mener om ham.
Keen: Jeg kan aldri helt gjennomskue om psykosyntese teknikkene er naive eller brilliante. De forekommer meg å være en smule for enfoldige. (Skal jeg innrømme at jeg, etter gårdsdagens møte og hans “enkle” analyse av nevroser som å være vaklende i beslutningssetet, da holdt opp med å røyke sigaretter for tid og evighet?) Det er en gammel tradisjon for å forbinde visdom og tåpeligheter. Er et vist menneske enfoldig? Er den forenkling som kommer med alderen visdom eller tretthet? Og er psykosyntese en moderne versjon av en visdomsskole? Hva er forskjellen på et vist menneske og en tåpe?
Assagioli: Visdom er enda mer umoderne enn viljen. Den opprinnelige betydningen av visdom har intet med tåpeligheter å gjøre. Selvfølgelig innebærer visdom åndens større enkelhet, men det er ikke enfoldighet. På kinesisk er tegnet for visdom en kombinasjon av vind og lyn. Det vise mennesket er ikke et som er uforstyrret og utbrent, men et som vinden ikke kan fange mer, og som slår ned som et lyn når det er nødvendig.
Visdom er forbundet med intuisjon, (det er derfor den er
blitt oppfattet som en kvinne – Sophia) og med å se tingenes helhet, og på den måten knytte den til det transpersonlige perspektiv. Det er evnen til å leke med motsetningene og til å skape en syntese. Jeg vil tro at alder hjelper med å oppnå noe av det perspektivet som er nødvendig for å skape harmoni mellom de tilsynelatende motsetningene.
Keen: Hvilke begrensninger har psykosyntese? Hvis De skulle kritisere deres eget system, hva ville de så kritisere?
Assagioli: Det må være Deres oppgave, men jeg skal nok. Mitt svar er paradoksalt. Psykosyntesens begrensinger er, at den ikke har noen grenser. Den brer seg for mye ut, er for omfattende. Dens svakhet er at den aksepterer for mye. Den ser for mange sider på samme tid, og det er et minus.
Keen: (Det er mitt “selverkjennende” spørsmål. De fleste “berømte” mennesker får høyst 8. Jeg gir Assagioli et rent 13-tall. Han ser inn bak sine egne øyne.)
Keen: Hannah Arendt sier at tilgivelse er nøkkelen til handling og frihet. Uten tilgivelse styres livet av gjentagende tvangshandlinger og en evig syklus av bitterhet og gjengjeldelse. Allikevel letter kun få psykoterapeuter på hatten for den. Noen, som Janov, synes å oppmuntre til bitterhet og vrede mot foreldre og samfunn, fordi de er kilden til den opprinnelige smerte. Fortell meg hva psykosyntesen har å si om tilgivelse, ansvar og takknemlighet.
Assagioli: I psykosyntesen legger vi vekt på individuell ansvarlighet. Like mye som hva som har skjedd en person, må vedkommende ta ansvar her og nå for de endringer som han ønsker å foreta i sin personlighet, og ikke bebreide sine foreldre eller samfunnet. Jeg er mot mange ting i det moderne samfunn, og er revolusjonær, men vi må endre det innenfra, fordi det er vårt samfunn. Jeg anbefaler forståelse for og medlidenhet med de mennesker som har såret en. Kanskje er man ikke såret så meget som man tror. Selvfølgelig er vi betinget av fortiden, men vi har evnen til å fornekte den, til å gå bort, til å forandre oss. Foreldre sårer for det meste deres barn av uvitenhet og ikke fordi de er ondskapsfulle, og det er frigjørende å tilgi dem som ikke vet bedre i stedet for å gjemme på krenkelser og selvmedlidenhet. Tilgivelse blir også enklere når man kommer i kontakt med menneskehetens virkelige lidelse. Jeg har et forslag som går ut på, at unge mennesker som ledd i deres utdannelse skal besøke sykehus, institusjoner for sinnslidende og slummen, slik at de kommer i direkte kontakt med menneskelig lidelse uten at teorier, statistikker eller politiske ideologier kommer imellom.
Keen: Etter religionens forfall i Vesten og tapet av overgangsritualer – fødsels-og dødsritualer – er det blitt psykologiens oppgave å hjelpe mennesker med å klare overgangskriser og skjellsettende situasjoner Hvordan har De det med døden? Som 85-årig, hvordan ser den ut for Dem?
Assagioli: Døden er først og fremst som en ferie for meg. Det er mange hypoteser om døden, og idéen om reinkarnasjon forekommer meg å være den mest fornuftige.
Jeg har ikke noen direkte viten om reinkarnasjon, men med min tro kommer jeg i godt selskap med hundrevis av millioner av Østens mennesker, med Buddha og mange andre i Vesten. Døden er en normal del av en biologisk syklus. Det er mitt legeme som dør, og ikke hele meg. Så det bekymrer meg ikke så mye. Jeg kan dø i kveld, men jeg vil gladelig ta et par år til med å utføre det arbeide som interesser meg, og som jeg tror, gavner andre. Jeg er til rådighet. Humor hjelper også, akkurat som proposisjonssans. Jeg er et individ på en liten planet i et lite solsystem i en av galaksene.
Keen: (Det er ikke så enkelt å vite hva som beviser et verdenssyns gyldighet og den terapi som bringer våre liv til torvs. Alle former for terapi har dramatiske suksesser og like så dramatiske fiaskoer. Et bevis/motbevis for suksess i psykosyntesens tilfelle kunne være dette allment fattelige: Da Assagioli snakket om døden var det ingen endring i hans stemme eller tonefall, og lyset spilte stadig i hans mørke øyne, og hans munn var hele tiden nær ved å smile.)
Roberto Assagioli døde den 23. august, gammel og mett av dage.
Sam Keen, som er konsulterende redaktør på Psycology Today har en mastergrad i teologi fra Harvard Divinity School og en Ph.D. i filosofi og religion fra Princeton. Han har undervist ved
Rutgers University, Louisville Presbyterian Seminary og Prescott Colleges Center for the Person i
Arizona. Han er freelanceskribent og underviser, hans bøker innebefatter: Apology for Wonder, To a
Dancing God, Telling your Story og Voices and Visions.
Lagre kommentar