Sam Keen, who was the editor of Psychology Today, in this excellent interview, closely examines Roberto Assagioli and his psychosynthesis. The interview is one of the best living testimonies to the wisdom that made Assagioli famous all over the world and which made him the «Father» of psychology with soul.
More than half a century ago, when Freud created psychoanalysis in Vienna, dr. with. Roberto Assagioli in the process of developing psychosynthesis in Italy.
Opinion about his work is divided. Some believe that he has ensured that the will is again recognized by psychology, and that he has worked out a viable idea of the transpersonal Self, and put together a therapeutic technology that reflects the highest wisdom that modern psychology has to offer.
Mike Murphy and Stuart Miller from the Esalen Institute believe that psychosynthesis is a comprehensive vision that can probably lead to a «marriage» between humanistic, transpersonal and research-based psychology. Others see Assagioli’s thoughts on the will as a Victorian throwback, and his transpersonal Self as a plainly disguised borrowing from idealist theology, and his techniques as an eclectic mishmash.
Assagioli’s office is a small room in his apartment above the Institute’s headquarters. Two entire walls are filled with books. Ralph Waldo Emerson, Herman Keyserling, Abraham Maslow and CGJung seem to be his favourites. On the bottom shelf, Jonathan Livingston Seagull stands between Rollo May and Erik Erikson. The desk is antique and
filled with things and papers: *the shaman’s talismans’, fresh picked flowers, a barometer, a bell, a kitchen clock, a scale, the flag of the United Nations, a star globe, two word cards – ENERGY and GOOD WILL.
The walls, which were once white, are now yellowed like old bones. An overstuffed Victorian S-shaped sofa is set up in one corner of the room. Assagioli rises to welcome me. He is old, thin and frail, but his happy face is lively and radiates vitality.
His pointy goatee and salmon-coloured velvet tuxedo jacket give him a touch of old-fashioned authority.
Keen : What are the main differences between psychosynthesis and psychoanalysis?
Assagioli : We place much greater emphasis on the higher unconscious and on the development of the transpersonal Self. In one of his letters, Freud wrote, «I am only interested in the basement of man.» Psychosynthesis is interested in the whole building. We are trying to build an elevator that can give the person access to all levels of the personality. Honestly, a building with only one basement floor is very limited. We want to open up to the roof terrace, where you can enjoy the sun and look at the stars.
We will create a synthesis of all parts of the personality. This means that psychosynthesis is holistic, global and inclusive. It is not opposed to psychoanalysis or behavioral psychology for that matter, but it insists that the needs for meaning, for higher values and for a spiritual life, are as important as biological and social needs. We dispute that isolated human problems exist. Take, for example, sex. Sex does not exist by itself. Sex is connected with all other functions.
So-called sex problems are often caused by power struggles between two people, and can be solved with the help of an investigation of the complex interaction between the two.
Keen : The characteristics that they have mentioned so far are largely theoretical. Is the therapeutic technology of psychosynthesis in any way different from that of psychoanalysis?
Assagioli : Psychosynthesis uses more exercises and techniques than we can go into here. We have systematic exercises with a view to developing all personality functions. First of all, we explore the conscious and unconscious aspects of the personality by having the patients write autobiographies, diaries, fill in questionnaires and by taking several different tests such as TAT, freehand drawing, etc.
As the therapy progresses, breathing exercises, concentration exercises, visualization, the creative imagination, evocative visual symbols and words, meditation . But I would like to emphasize that all individuals are different and that no technique can be used per se. automatic.
Keen: Did psychosynthesis develop from psychoanalysis?
Assagioli: Yes. In 1910 Freud was unknown in Italy. The committee that had to assess my doctoral thesis was reluctant to accept that I wrote about psychoanalysis, but finally gave me the go-ahead. I traveled to Zurich to study with Eugen Bleuler, who discovered schizophrenia. On my return I practiced psychoanalysis in Italy, but soon discovered its limitations.
Keen: What was your relationship with Freud and Jung?
Assagioli: I never met Freud personally, but I corresponded with him and he wrote to Jung that he hoped I would work to advance the cause of psychoanalysis in Italy. But I quickly became a heretic. On the other hand, I had a wholehearted and good relationship with Jung. We met many times over the years and had some nice conversations. Of all modern psychotherapies, Jung’s is the one that in theory and practice comes closest to psychosynthesis.
Keen: How are they similar and what is the difference?
Assagioli: With regard to therapy, we agree to distance ourselves from «pathologicalisation», ie focusing on the signs and symptoms of a requested psychological disorder. We see the human being as a fundamentally healthy organism, where it can be a temporary «malfunction». Nature always tries to restore harmony and in the psyche the principle of synthesis dominates. There are no irreconcilable opposites. It is the task of therapy to help the individual to transform contradictions. Both Jung and I have emphasized the necessity for a person to develop the higher psychic functions, the spiritual dimension.
Jung distinguishes between four functions: sensation, feeling, thought and intuition. Psychosynthesis says that Jung’s four functions are not an exhaustive description of psychological life. Our point of view can be described like this: We consider imagination or imagination as a separate function. We also have a group of functions that drive us to act in the external world. This includes instincts, tendencies, impulses, desires and ambitions. Here we come to something very central and fundamental in psychosynthesis: There is a fundamental difference between drives, impulses, desire – and the will. In man’s interior there is often a conflict between desire and will. And we place the will in a very central position at the core of self-consciousness or ego.
Keen: (Beware—dangerous ground—where desire is opposed to will, a tragic conflict arises that can only be resolved by a strong man intervening. I suspect that the iron hand of willpower lurks in the velvety glove of synthesis.) Why do you place the will at the center of the ego? Are you an advocate for a new form of voluntarism? (NOTE: The perception that the will is the innermost being of life) Should we change Descartes to: I will, therefore I am?
Assagioli: I believe that the will is the Cinderella of modern psychology. It has been relegated to the kitchen. The Victorian idea that willpower could overcome all obstacles was destroyed by Freud’s discovery of unconscious motivation. But unfortunately this led to modern psychology taking a deterministic view of man as a bundle of conflicting forces without any center. This is in direct contrast to man’s immediate experience of himself. At one point or another, perhaps in a crisis, an awakening occurs which leads to the individual discovering his will. This revelation that the self and the will are closely connected can change the person’s entire experience of himself and the world. He discovers that he is a living subject, an actor who is equipped with the ability to choose, to create relationships and to create changes in his own personality, in others and in his circumstances. This experience leads to a sense of wholeness, security and joy. Because modern psychology has neglected the central position of the will, it denies that we have a direct experience of the self. When you become convinced that you have a will, you also discover the close connection between the will and the self. This is the existential experience of the attention of pure self-awareness.
It is this self-awareness that separates humans from animals. Humans are conscious, but also know that they are. We can express the importance of self-consciousness; of the unity «to will and to be», by saying (in contrast to Descartes) «I am aware that I am and will», or: «I am a willful self.»
Keen: (I think he smashed the deterministic house of cards that «scientific» psychology has lived in ever since cause and effect took over the throne. My God, he’s trying to make us responsible for our identity!) Surprise. Introspection and instrumentation both lead to rediscovering the will. Assagioli discovers the will by looking inward. Barbara Brown (see New Mind, New Body, PT, August) finds that all bodily responses that can be measured and that become conscious to us can be controlled. And what is it that controls? The will. It may look like a ghost in the machine.)
Assagioli: I think most discussions of identity go off the rails because academic psychologists don’t allow themselves the opportunity to experiment in appropriate ways. They let rats run through mazes, but they do not go into the inner laboratory and examine their own experience of the will. It can be irreverently compared to the theologians who refused to look through Galileo’s telescope because they were afraid that their world view would be disturbed. They neglected introspection, which is the best laboratory a psychologist has.
Keen: Can you further describe the will?
Assagioli: No. It is indescribable. It is about immediate experience, just like the experience of red or blue. Can you tell me what it’s like to experience blue?
Keen: (The holiest is always empty. At the heart of all systems of thought lies the indescribable. Ask a rationalist how to spot a clear and distinct idea, or a Freudian how to detect an Oedipus complex, or a positivist how to verify the verification principle, and the answer will always be to stammer and cover up an embarrassed silence. The starting point is always a mystery, language leads us to the point where the silence begins ) Yes…Almost. Blue is cool like running water and different from red which is like cinnamon or the sun. When you talk about the will, is it almost what is found in the Prussian spine, or like the warm liquids that run through Henri Bergson’s «élan vital»?
Assagioli: No. In my opinion, élan vital is the true libido without the specific sexual meaning that Freud has given the term. It is the dynamism, the power, the energy that underlies life. The will is more like the «controlling factor» in the personality than the vital force.
Keen: But that presupposes that it is a single will, a single controlling force. From Saint Paul to Saint Freud, the experience of the divided will has plagued humanity. «The Good I Will I Do Not», and the will to live versus the will to die. How will you reconcile the conflicting wills?
Assagioli: It is quite true – there is a diversity in the self, but the will is, in the deepest sense, the activity of the self that stands above the diversity. It controls, regulates and balances the other functions of the personality in a creative way. I do not believe that it is a fundamental division, an insoluble conflict in man. I do not believe that the will to die is opposed to the will to live. What is imprecisely called the «split will» must in reality be seen as the conflict between the central will and a multitude of urges, desires and wishes. This is a common experience. Conflicts exist in all normal individuals. Without them there would be no use for psychoanalysis or psychosynthesis! Every choice involves a conflict: should I stay in or should I go out for a walk – you can’t do both at once. In neurotic conflicts, it is a desperate attempt to be able to achieve two incompatible things at the same time. But in a normal person, the will can either reduce or eliminate the conflict by recognizing a hierarchy of needs, and by arranging for the appropriate satisfaction of all needs. The central will delegates tasks to other parts of the personality. Let me use an analogy that is central to my way of thinking. The will is like a conductor. He does not show off, but is a humble servant of the composer and the score.
Keen: (Jeg hører feminine stemmer i kulissene: ”Filosofi og psykologi har i vesten alltid vært “opphøyd til” mannsemner, ofte i selskap med sigarer etter middag og skjult mannsjåvinisme.
Hva med det feministiske perspektivet? Er det den mannlige psyke eller den menneskelige psyke han beskriver?) Røper ikke plasseringen av viljen i selvets sentrum et særlig maskulint perspektiv? I tradisjonelle vendinger anses styring, kontroll, assersjon og aggresjon for å være maskuline egenskaper. Den kvinnelige delen av arten mistenkes for å være mer imøtekommende, omsorgsfull og flytende. Mener De at det er en spesiell “feminin” komponent i selvet? En spesiell feminin vilje? Hvordan avbalanserer De selvets maskuline og feminine elementer?
Assagioli: Viljen er ikke bare assertiv, aggressiv og kontrollerende. Man kan si at det er en feminin polaritet av viljen – viljen til å gi avkall på, den gledesfulle aksept av personlighetens andre funksjoner. Jeg kan si det samme på en annen måte. I selvets kjerne er det både et aktivt og et passivt element, et som handler og et som ser på. Selvbevissthet innebærer det å være vitne til – et rent, objektivt, kjærlig vitne – til det som skjer inne i og utenfor. I den betydning er selvet ikke en dynamikk i seg selv, men et vitne, en som ser på, en iakttager som overvåker strømmen. Men det er en annen del av det indre selv – den som vil eller den styrende aktør – som aktivt bryter inn for å orkestrere personlighetens forskjellige funksjoner og energier. Den som forplikter seg og igangsetter handlinger i den ytre verden. Så i sentrum av viljen er det en forening av maskulint og feminint, vilje og kjærlighet, handling og iakttagelse.
Keen: (Både/og i stedefor enten/eller. Slik er det syntetiske prinsipp som forbinder det som vanligvis er adskillt. Østlig filosofi plasserer essensen av mennesket i en ikke-av-denne-verden iakttager. Vestlig filosofi legger den menneskelige verdighet – som følge av de teknologiske landvinninger – i evnen til å kontrollere verden, til å handle. Assagioli forener øst og vest. Fungerer blandede ekteskap, eller skaper de filosofiske bastarder?)
Keen: Hvordan hjelper psykosyntesen folk til å skape denne olympiske holdningen av ubundet styrke?
Assagioli: Teknikker knyttes alltid til den enkeltes situasjon, så man kan ikke generalisere. Men jeg kan nevne to grunnleggende teknikker: disidentifikasjon og trening av viljen.
Jeg vil begynne med et fundamentalt psykologisk prinsipp. Vi domineres av alt det som vårt selv identifiserer seg med. Normalt gjør vi alle den feilen at vi identifiserer oss med ett eller annet innhold i bevisstheten og ikke selve bevisstheten. Noen mennesker identifiserer seg med sine følelser, andre med sine tanker, andre med sine sosiale roller. Men identifikasjonen med en del av personligheten tilintetgjør den frihet som kommer fra å oppleve sitt rene “jeg”.
En krise stjeler ofte en persons funksjon eller rolle som vedkommende har identifisert seg med: en atlets kropp blir lemlestet, ens elskede stikker av med en omvandrende poet, den dedikerte arbeider må trekke seg tilbake. På denne måten tvinges man til å disidentifisere seg, og en løsning er kun mulig å oppnå gjennom en døds- og gjenfødselsprosess, hvor personer trer inn i en mer omfattende identitet. Men en slik prosess kan foregå med et visst samarbeid.
Øvelsen i disidentifikasjon og identifikasjon krever at man praktiserer oppmerksomhet og at man bekrefter: Jeg har en kropp, men jeg er ikke min kropp. Jeg har følelser, men jeg er ikke mine følelser. Jeg har en jobb, men jeg er ikke min jobb…osv…Systematisk introspeksjon kan hjelpe til med å eliminere alle begrensede selv-identifikasjoner.
Keen: Denne teknikken ligner den buddhistiske vipassana-meditasjonen hvor man bare iakttar tanker, følelser og bilder som kommer forbi.
Assagioli: Ja, og det fører til den erkjennelsen at iakttageren er forskjellig fra det som iakttas. Derfor er det naturlige stadium for selvet etter disidentifikasjonen en ny identifikasjon: Jeg erkjenner og bekrefter at “Jeg er ren selvbevissthet. Jeg er vilje og istand til å lede, styre og bruke alle mine psykologiske prosesser og mitt fysiske legeme.” Målet med disse øvelsene er å lære å disidentifisere seg når man vil, og å skille selvet fra alle overveldende følelser, personer, tanker eller roller og erverve seg den ubundede og nøytrale iakttagers overblikk og utsyn.
Keen: Jeg forstår godt hvordan De kommer fram til opplevelsen av selvet som iakttager, men hvordan i all verden kan De påstå at viljen er i stand til å regjere og styre alle de andre psykologiske funksjonene? Viljen synes å være maktesløs ovenfor infantile drifter. Noen ganger er den en maktesløs fange som regjeres av en infantil tyrann. Når depresjoner setter inn, verden bruser opp eller det seksuelle begjæret sprudler. Da forekommer viljenskraften å være svak, mer lik en aldrende forelder enn en handlekraftig sjef.
Assagioli: Viljen kan på samme måte som personlighetens andre funksjoner utvikles og styrkes systematisk. Dersom den er svak, kan den trenes opp gjennom regelmessig trening på samme måte som muskler utvikles gjennom fysisk trening. Og dersom en person begynner med en svak vilje, kan han kanskje på nærmest mirakuløst vis, som følge av overkompensasjon, utvikle en vilje som er sterkere enn normalt. Alle har tilstrekkelig vilje til å starte utviklingen av mer.
Keen: (Når noen snakker om å utvikle viljeskraften ser jeg to motstridende bilder for meg. 1.) Den selvlagde person: Horatio Alger, Dale Carnegie, og “Hvordan man utvikler et sterkt jeg på 30 dager”. Jeg nærer mistanke om overfladiskhet. 2.) Offeret: Nevrose er indre passivitet. Depresjon er tillært hjelpesløshet. Uten en sterk vilje forblir mennesket et offer. Kanskje. Ambivalensen i
forhold til viljesbegrepet, eller rettere sagt neglisjeringen av den, er i den moderne psykologi en avspeiling av forlegenheten ved ønske om personlig makt. Vårt begjær etter makt er blitt uttrykt og kanalisert ut i vitenskap og teknologi, politikk og krig. Hvorfor ikke la utviklingen av indre styrke være et åpenlyst mål?)
Keen: Hvilke andre teknikker bruker De til å utvikle viljen med?
Assagioli: La meg gjøre det helt klart: Psykosyntese handler ikke primært om å utvikle viljesstyrke. Styrke er en nødvendig viljestilstand, men den er ikke hele viljen. Det er like viktig å utvikle en intelligent vilje (ferdighetsvilje) og en god vilje. Vi har mange teknikker til utvikling av alle disse kvalitetene. Jeg behandler dem grundig i Viljens psykologi.
En teknikk er å visualisere den “ideelle modell”. Se for deg, så levende som mulig hvordan ditt liv vil se ut dersom du hadde en sterk vilje. Visualiser at du har både det indre og det ytre herredømme. Vi anbefaler også daglig bruk av noen “unyttige øvelser” med det formål å styrke selvdisiplinen. Man kan beslutte seg for å stå på en stol i 10 minutter, eller løpe en mil om dagen, eller kontrollere et voldsomt temperament.
Det er vanskeligere å utvikle en intelligent vilje. Hvis viljen er i direkte opposisjon til sterke følelser eller drifter, vil viljen bli overveldet, og vi må derfor legge en strategi for å nå de mål vi vil nå. La oss for eksempel ta en person som er i begjærets vold, og som ønsker å befri seg fra denne besettelsen. Jo mer han tenker på besettelsen, jo sterkere blir den. Men greier han å trekke oppmerksomheten sin tilbake og erstatte den med en ny interesse vil han kunne dyrke fram en nyttig “besettelse”.
Hvis man holder nye bilder opp foran sine øyne, er det en tendens til å skape den virkeligheten som bildet viser. Det er en velkjent psykologisk lov. Bilder eller mentale forestillinger og idéer har en tendens til å skape de fysiske tilstander og ytre handlinger som svarer til dem. Eller som William James sa: “Alle bilder har en drivkraft i seg.”
Jeg bruker blant annet en meget enkel teknikk med noen kort, hvor det er trykt fremkallende ord som: RO, TÅLMODIGHET, LYKKSALIGHET, ENERGI, GOD VILJE. Når man plasserer disse kortene rundt om i rommet, så fremkaller de de holdninger og egenskaper som de symboliserer. Jeg bruker også kunstverk på samme måte. For eksempel er “Fra Angelicos Transfiguration” et , når en person kommer i kontakt med det transpersonlige Selv.
Keen: (Er dette naivt, eller er det en klok bruk av vekselvirkningen mellom kropp og sinn? Jeg vet det ikke. Tilståelse: En aften stilte jeg et kort med ordet HERLIGHET opp i mitt hotellrom og ventet på resultatet. Om morgenen våknet jeg opp i mugne, krøllete lakener til solskinn som strømmet inn, lyden av kirkeklokker og en gyllen dag full av florentinsk kaffe, Leonardo da Vinci, og – helt sikkert – herlighet. Men vi vet alle at slike holdningsmessige innpakninger skyldes suggesjon, gjør vi ikke?)
Keen: God vilje hører vel egentlig mer til i religion enn til psykoterapi. Kan ikke viljen være sunn om den ikke er god?
Assagioli: Nei. En person er alltid i en sosial kontekst. Han er ikke en isolert enhet. Så jo mer konflikt, jo mer energi spilles ut. Hvis vi skal oppnå grunnleggende fred, må viljene harmoniseres. Selv-sentrering er utrolig ødeleggende for det samarbeide som er nødvendig for at en person kan leve et fullt liv i samfunnet. Hvorfor skal god vilje betraktes som en “luksus”-dyd som kun angår religiøse mennesker?
Jeg vil gå enda et skritt videre. Det samme prinsipp gjelder for et individs forhold til naturen og universet. Ingen person kan være så arrogant at han betrakter seg selv som uten forbindelse til universet. Om man liker det eller ei, så er mennesket en del av den universelle vilje, og det må på en eller annen måte innstille seg på å villig akseptere det universelle livs rytmer.
Harmoniseringen og foreningen av den individuelle og den universelle vilje – den kinesiske identifikasjon med Tao, den stoiske aksept av skjebnen, eller den kristne Guds vilje – er ett av de høyeste menneskelige mål, selv om det sjeldent realiseres.
Keen: Inntil Maslow begynte å snakke om metabehov, var psykologien i forlegenhet, så snart det var noe som lignet metafysikk eller religion. Nå ser det ut til at mystisisme og medisin går hånd i hånd. Innebærer en sunn selvbevissthet nødvendigvis et religiøst engasjement?
Assagioli: Ikke nødvendigvis. Det jeg kaller personlig psykosyntese, kan oppnås gjennom en forståelse av det lavere og det mellomste ubevisste. Men noen mennesker opplever kjedsommelighet og en følelse av meningsløshet når de grunnleggende psykologiske behov er blitt dekket, og det er oppnådd en viss grad av sunnhet, og de begynner en søken etter et høyere mål i livet. Som Jung formulerte det, er det nok for noen personer å være normale og tilpasset, mens andre hungrer etter transcendens. Det er en ny “fjerde kraft” innenfor psykologien – den transpersonlige psykologi – som forsøker å utforske de behov og aspirasjoner som ligger utenfor selv-virkeliggjørelse og humanistisk psykologi.
Keen: På Freuds tid var der en sterk kulturell sammensvergelse som hadde til hensikt å undertrykke libidoen, å tvinge den til å forbli ubevisst. Mener De at det er en lignende sammensvergelse med den hensikt å undertrykke den religiøse impuls? Vi ser ut til å skamme oss like mye over vårt begjær etter mening, som det viktorianske samfunn skammet seg over ereksjoner og lyster som ikke kom fra hjertet.
Assagioli: Det ser ut som mange mennesker frivillig har underkastet seg et spirituelt “hvitt snitt”, en undertrykkelse av det sublime og en total fornektelse av det transpersonlige Selv. Derfor forblir det høyere ubevisste stort sett ukjent for mange mennesker. En stor del av psykologien oppmuntrer til å anlegge et nedvurderende selv-bilde ved å hevde at alle religiøse og åndelige impulser bare er sublimering av seksuelle instinkter. Denne formen for reduksjonisme ignorer det faktum at mange av de mest skapende mennesker i historien forteller om opplevelser av transpersonlig natur. Med hvilken rett kan vi benekte at åndelige drifter er mindre viktige, grunnleggende og fundamentale enn seksuelle og aggressive drifter?
Keen: Hvorfor skulle mennesker undertrykke det sublime? Hva er det som er så truende ved paradis?
Assagioli: Det er ikke mer mystisk enn undertrykkelsen av seksuell ekstase. Vi frykter det sublime fordi det er ukjent, og fordi, hvis vi lukker virkeligheten inn i en form av høyere verdier, forplikter oss til å handle på en edlere måte. Godhet, samarbeide, å slippe selvopptatthet og ta ansvar for åndelig vekst, følger med anerkjennelsen av det Høyere Selv.
Keen: Hvilken natur har det transpersonlige Selv? Snakker De om et vesen som er adskilt fra det selv vi har en direkte opplevelse av når vi er selv-oppmerksomme?
Assagioli: Min kjære venn, jeg kan ikke fortelle Dem hvordan det transpersonlige Selv er. Maslow prøvde å beskrive det og høydepunkts opplevelsens natur i The Psycology of Being. Den direkte opplevelse av det transpersonlige Selv er sjelden og det samme gjelder med foreningen av det. Men mange mennesker har en viten om det, som er formidlet gjennom det høyere ubevisste, eller overbevisstheten. Jeg kan
beskrive noen av virkningene. Det manifesterte seg spontant i kreativiteten hos de store universelle geniene som Platon, Dante og Einstein. Andre kommer i forbindelse med det gjennom bønn og meditasjon. Eller de føler kanskje et kall eller en dragning fra en høyere kraft. Språket er alltid utilstrekkelig når det dreier seg om transpersonlige og åndelige opplevelser. Alle uttrykk er symbolske, og mange forskjellige symboler har blitt brukt: opplysning, psykens nedstigning til underverdenen, oppvåkning, renselse, transmutasjon, psykospirituell alkymi, gjenfødsel og befrielse.
Keen: Jeg vil tro det finnes teknikker i psykosyntesen til utvikling av det transpersonlige Selv.
Assagioli: Ja. Her virker teknikken med indre dialog fortreffelig. Man forestiller seg en vis person som kjenner svarene på de problemer man står ovenfor. Hvis man kunne få et intervju med dette mennesket, hva ville det så fortelle? Det er din indre lærer….
Keen: (Jeg er redd for at min indre guru er senil. Han gir meg motstridene råd: ta det rolig/arbeid hardere, risiker alt/bli hvor du er, tillat deg å skeie ut/vær fornuftig. Han kan aldri bestemme seg for om han er på Dionysos eller Apollons side.)
Assagioli: Dersom man lytter etter et svar, kan det komme spontant gjennom en tredje person, en bok man leser eller gjennom utviklingen i det som skjer i og omkring en. Det er også alltid godt å praktisere meditasjon. Noen ganger foreslår jeg for klienten å skrive et brev.
Keen: Til det transpersonlige Selv?
Assagioli: Ja, “Kjære transpersonlige Selv…..” Prøv og se hva som skjer.
Keen: Hvilken adresse skal jeg sende det til?
Assagioli: Til det stedet hvor du sender dine sinte brev, når du forteller en du elsker eller en fiende hva du mener om ham.
Keen: Jeg kan aldri helt gjennomskue om psykosyntese teknikkene er naive eller brilliante. De forekommer meg å være en smule for enfoldige. (Skal jeg innrømme at jeg, etter gårdsdagens møte og hans “enkle” analyse av nevroser som å være vaklende i beslutningssetet, da holdt opp med å røyke sigaretter for tid og evighet?) Det er en gammel tradisjon for å forbinde visdom og tåpeligheter. Er et vist menneske enfoldig? Er den forenkling som kommer med alderen visdom eller tretthet? Og er psykosyntese en moderne versjon av en visdomsskole? Hva er forskjellen på et vist menneske og en tåpe?
Assagioli: Visdom er enda mer umoderne enn viljen. Den opprinnelige betydningen av visdom har intet med tåpeligheter å gjøre. Selvfølgelig innebærer visdom åndens større enkelhet, men det er ikke enfoldighet. På kinesisk er tegnet for visdom en kombinasjon av vind og lyn. Det vise mennesket er ikke et som er uforstyrret og utbrent, men et som vinden ikke kan fange mer, og som slår ned som et lyn når det er nødvendig.
Visdom er forbundet med intuisjon, (det er derfor den er
blitt oppfattet som en kvinne – Sophia) og med å se tingenes helhet, og på den måten knytte den til det transpersonlige perspektiv. Det er evnen til å leke med motsetningene og til å skape en syntese. Jeg vil tro at alder hjelper med å oppnå noe av det perspektivet som er nødvendig for å skape harmoni mellom de tilsynelatende motsetningene.
Keen: Hvilke begrensninger har psykosyntese? Hvis De skulle kritisere deres eget system, hva ville de så kritisere?
Assagioli: Det må være Deres oppgave, men jeg skal nok. Mitt svar er paradoksalt. Psykosyntesens begrensinger er, at den ikke har noen grenser. Den brer seg for mye ut, er for omfattende. Dens svakhet er at den aksepterer for mye. Den ser for mange sider på samme tid, og det er et minus.
Keen: (Det er mitt “selverkjennende” spørsmål. De fleste “berømte” mennesker får høyst 8. Jeg gir Assagioli et rent 13-tall. Han ser inn bak sine egne øyne.)
Keen: Hannah Arendt sier at tilgivelse er nøkkelen til handling og frihet. Uten tilgivelse styres livet av gjentagende tvangshandlinger og en evig syklus av bitterhet og gjengjeldelse. Allikevel letter kun få psykoterapeuter på hatten for den. Noen, som Janov, synes å oppmuntre til bitterhet og vrede mot foreldre og samfunn, fordi de er kilden til den opprinnelige smerte. Fortell meg hva psykosyntesen har å si om tilgivelse, ansvar og takknemlighet.
Assagioli: I psykosyntesen legger vi vekt på individuell ansvarlighet. Like mye som hva som har skjedd en person, må vedkommende ta ansvar her og nå for de endringer som han ønsker å foreta i sin personlighet, og ikke bebreide sine foreldre eller samfunnet. Jeg er mot mange ting i det moderne samfunn, og er revolusjonær, men vi må endre det innenfra, fordi det er vårt samfunn. Jeg anbefaler forståelse for og medlidenhet med de mennesker som har såret en. Kanskje er man ikke såret så meget som man tror. Selvfølgelig er vi betinget av fortiden, men vi har evnen til å fornekte den, til å gå bort, til å forandre oss. Foreldre sårer for det meste deres barn av uvitenhet og ikke fordi de er ondskapsfulle, og det er frigjørende å tilgi dem som ikke vet bedre i stedet for å gjemme på krenkelser og selvmedlidenhet. Tilgivelse blir også enklere når man kommer i kontakt med menneskehetens virkelige lidelse. Jeg har et forslag som går ut på, at unge mennesker som ledd i deres utdannelse skal besøke sykehus, institusjoner for sinnslidende og slummen, slik at de kommer i direkte kontakt med menneskelig lidelse uten at teorier, statistikker eller politiske ideologier kommer imellom.
Keen: Etter religionens forfall i Vesten og tapet av overgangsritualer – fødsels-og dødsritualer – er det blitt psykologiens oppgave å hjelpe mennesker med å klare overgangskriser og skjellsettende situasjoner Hvordan har De det med døden? Som 85-årig, hvordan ser den ut for Dem?
Assagioli: Døden er først og fremst som en ferie for meg. Det er mange hypoteser om døden, og idéen om reinkarnasjon forekommer meg å være den mest fornuftige.
I have no direct knowledge of reincarnation, but with my faith I come in good company with hundreds of millions of people in the East, with Buddha and many others in the West. Death is a normal part of a biological cycle. It is my body that dies, and not all of me. So it doesn’t worry me that much. I may die tonight, but I will gladly take a few more years to do the work that interests me and that I believe will benefit others. I am available. Humor also helps, just like propositional sense. I am an individual on a small planet in a small solar system in one of the galaxies.
Keen: (It is not so simple to know what proves the validity of a world view and the therapy that brings our lives to the square. All forms of therapy have dramatic successes and equally dramatic failures. A proof/counter-proof of success in the case of psychosynthesis could be this universally understandable: When Assagioli talked about death there was no change in his voice or tone, and the light still played in his dark eyes, and his mouth was always close to smiling.)
Roberto Assagioli died on August 23, old and full of days.
Sam Keen, a consulting editor at Psychology Today, holds a master’s degree in theology from Harvard Divinity School and a Ph.D. in philosophy and religion from Princeton. He has taught that
Rutgers University, Louisville Presbyterian Seminary and Prescott College’s Center for the Person i
Arizona. He is a freelance writer and educator, his books include: Apology for Wonder, To a
Dancing God, Telling your Story and Voices and Visions.
