Transpersonlig

Transpersonlig brukes som begrep i den transpersonlige psykologi.

Transpersonlig berører bevissthetstilstander som får oss til å interessere oss for/med alt det som er større enn oss selv, og som ligger utenfor personlighetens normale bevissthet. Det transpersonlige kan oppleves på forskjellig vis.

Den første transpersonlige tilnærming som mange personer gjør seg i dag er via det abstrakte tankesinnet, som er vår evne til å se helhetsperspektiver. Evnen til å anta holdninger eller perspektiver som overskrider vår egosentriske eller etnosentriske forestilling (religiøse, nasjonalistiske, filosofiske) er abstrakte og i en viss forstand transpersonlige. Dette er evnen til å oppleve seg som verdensborger og handle deretter.

Fra dette perspektivet har det feks ingen betydning for våre handlinger om medmennesket kommer fra Uruguay, Kongo eller Norge avgjør handlingen. Et annet eksempel på aktivering av abstrakt og dermed transpersonlig tenkning er evnen til å kunne tenke i mange forskjellige perspektiver uten å la seg begrense av særlige følelsesmessige preferanser.

Enhver filosofi ses som en bestemt optikk som man kan bruke til forskjellige formål uten at man skaper personlige bindinger til dem.

Et enda mer omfattende perspektiv er å se seg selv som borger i kosmos
samhørigheten med det store liv som har skapt og opprettholder skapelsen. En forståelse av det energisamspill som eksisterer mellom alle levende livsenheter desto mer universell blir vår oppfattelse av verden, og desto mindre personlig forholder vi oss til verden og oss selv.

De transpersonlige opplevelser kan også være mer intuitive eller mystiske, det vi opplevelser som å føle seg ett med Altet eller inngå i en mystisk enhet med en gruppe av mennesker der man mister fornemmelsen av å være avgrenset.

Mange mennesker har opplevd sammensmeltingsopplevelser i naturen, hvor man blir ett med det bakenforliggende liv som holder skapelsen i live. Kontemplasjon over kunst eller vitenskapelige spørsmål skaper også tidvise innsikter og opplevelser av naturens guddommelige orden.

Man har funnet ut at alle kan ha slike opplevelser, uansett hvem man er. Men de kan ikke fastholdes over lengre tid. Derfor skiller man mellom høydepuktsopplevelser og en platåerfaring, hvor den siste er en mer permanent bevissthetstilstand.

Den kjennetegner mange av de store kulturpersonligheter som har formet vår kultur og sivilisasjon. Den permanente transpersonlige bevissthetstilstanden utvikles i stor grad gjennom meditasjon.

Et menneske som virker gjennom en transpersonlig bevissthet er ikke lengre så opptatt av alle de personlige behov for sikkerhet, trygghet, anerkjennelse og selvverd, men streber etter å gjøre samfunnet den evolusjonære utviklingen av bevisstheten. Dette er personen først interessert i, og har potensiale til å gjøre, når de personlige behov er tilfredsstilt til et visst nivå.

Derfor er den personlige utviklingen av en sterk og velintegrert personlighet viktig, og må alltid gå forut for den transpersonlige utviklingen. Interessen for samfunnet, verden og livet utenfor det egosentriske perspektivet gjør seg gjeldene, fordi sjelen eller Selvet er gruppebevisst; den ser og opplever alltid seg selv som en integrert del av en gruppe sjeler som streber etter å forene seg med den universelle bevisstheten.

Når gruppebevisstheten slår igjennom blir vår tilknytning til gruppen, menneskeheten, mer omfattende. Det er ikke bare tale om en mental sympati, men om en følelsesmessig tilknytning til menneskeheten som gruppe. Når vi tenker over det, ser vi at dette er et avansert utviklingsnivå, et virkelig verdensborgerskap.

Transpersonlig arbeid via meditasjon og psykosyntese handler om å hjelpe mennesker med å finne sin plass i livet, hvor de kan gi sitt bidrag til verden. Det handler også om teneste – samfunnsengasjement – ikkje om å få en god økonomi, en god kjæreste, en jobb med status osv. Disse behovene er ideelt sett oppfyllt i tilstrekkelig målestokk.

Et annet område av det transpersonlige arbeidet er å gi mennesker høydepunktsopplevelser der de opplever å være forenet med noe som er større enn dem selv å disidentifisere seg fra personlighetens små sysler. For transpersonlig bevissthet retter seg alltid mot det universelle jo mindre vil man tenke på seg selv som en person – et individ – men meir som en større åndelig helthet.

Vi blir med andre ord mer og mer upersonlige selv i langt større sammenhenger. Det er saken, det større målet og meningen som blir avgjørende, ikke hva som er i det for en selv som individ.