Kontemplasjon

Kontemplasjon kalles også for stillhetens toppunkt.
Stillheten, som er et resultat av den konsentrerte tanke, er fordypningens mål. I den tilstand kan tankene transenderes og den rene intuisjon oppleves.

Kontemplasjon er et kulminasjonspunkt i meditasjonsprosessen, hvor den mediterende blir ett med det begrep eller den kvalitet det mediteres over. Det er svært sjelden man oppnår dette, at den mediterende lykkes i å trenge så dypt inn i livets mysterier.

Innenfor filosofien til Raja Yoga kalles det for samahdi, de kristne mystikerne snakket om ekstatisk forening med Gud. Psykologer snakker om enhet med et større liv og høyere bevissthetstilstander. De andre fasene i
meditasjonsprosessen er meditasjon, kontemplasjon, illuminasjon, inspirasjon som alle resulterer i handling.

I et meditasjonsprogram som Roberto Assagioli var involvert i og som heter beskrivelse av kontemplasjon: å beskrive av flere grunner. Det vanskelige består i å sette ord på en indre bevissthetstilstand, som i følge av sin natur ligger langt over den langt over den «normale», og allminnelig kjente bevissthet. Alle som har opplevd en kontemplativ tilstand har fremhevet at den er ubeskrivelig.

Evelyn Underhill har beskrevet emnet meget omfattende i sin bok Mysticisme (E.P.Dutton & Co., Inc., New York, 1961). Den ble skrevet for mange år siden, men er stadig en veldig verdifull bok for den som studerer emnet. Både fordi den har en rikdom av sitater fra mystikeres skrifter og fordi forfatteren gir en dyptgående analyse og forklaring på emnets substans.

Her er noen av hennes mer betydningsfulle kommentarer: bevissthetstilstand som styres av en rekke psykiske betingelser. Kontemplasjon er et navn på en lang rekke tilstander som delvis styrer forskjellige følelsesmessige tilstander. De kan variere fra en særdeles utpreget fredfullhet til en vill begeistret og aktiv kjærlighet, hvor tanken blir til sang, visjon og den kontemplative beskriver den som en oppløsing i tomhet, et mørke eller en kontemplasjon i et gjennom dette mørket ut i lyset, og til andre tider syns man at man for alltid vil oppholde seg i et velgjørende mørke…

Med alle mengdene av personlige erfaringer er det nødvendig å bruke en klassifiseringsmetode og noen regler som kan hjelpe den mediterende med å skille mellom sann kontemplasjon og andre indre tilstander. En slik metode er ikke enkel å finne. Jeg tror det finnes to peileredskaper som kan vise om tilstanden er riktig: (A) Universalitet…)(B) selvgrunnbegreper kan vi uten risiko bruke i et forsøk på å bestemme kontemplasjonens karakter.

A. Uansett hvilket uttrykk mystikeren vil bruke til sin beskrivelse av den, og uansett hvor svak og konfus hans intuitive forståelse kan være, så er det en opplevelse av altet han opplever i kontemplasjonen som åpenbarer seg for ham

B. Denne åpenbare virkeligheten oppfatter han ved å delta i den og ikke ved hjelp av observasjoner. Den passive mottagelighet av stillheten utvikles her til en aktivt utadrettet selv-overgivelse. En «gi og ta» – en guddommelig osmose – etablert mellom det endelige og det uendelige liv. (s.332.3, 1962 utgaven)

Den franske psykolog Henri Delacroix, har i «Etudes sur le Mysticism også gitt en god beskrivelse av kontemplasjon. Når kontemplasjon forekommer , sier han:

(a) Kontemplasjonen skaper generelt en tilstand med indifference, hvor man føler frihet og fred, stiger høyt opp over verden, og har en salighetsfølelse.

Personen ser ikke seg selv som en del av den allminnelige bevissthets mangfoldighet. Han har tatt steget opp over sitt eget selv. En dypere og renere sjel trer inn istedet for den normale selv.

(b) I denne tilstanden, hvor jeg-bevisstheten og oppfattelsen av verden forsvinner, er mystikeren bevisst på at han har en relasjon til Gud, og at han deltar i guddommelighet. Kontemplasjonen implementerer en metode til å være og til å vite.

Disse to begreper har videre dypest sett en tendens til å bli ett. Mystikeren får stadig større inntrykk av å være det, som han vet, og å vite det som han er. Men, disse beskrivelsene – uansett hvor verdifulle de er – så dekker de ikke hele emnet. De handler om den mystiske kontemplasjon.

Det finnes andre former for kontemplasjon, som ikke har den spesifikke religiøse karakter – som tillegges «mystisisme» i dens mer avgrensede og aksepterte form. Kontemplatsjon kan ha estetisk karakter – kontemplasjon over “skjønnhet, kontemplasjon over virkeligheten, slik som den manifesterer seg og finnes i den synlige verden – eller den kan ha «poetisk» karakter – kontemplasjon over den kosmiske orden og over den dynamiske og de stadige forandringer i det universelle liv.

Nå skal vi søke å relatere kontemplasjon til «indre handling». Kontemplasjon kan (men ikke alltid) bli en følgje av den reflektive meditasjon. Noen ganger kan den forekomme spontant, ja, man kan si nesten uungåelig, men for det meste er den et resultat av den «mediterendes» veloverveide handling – dvs en handling hvor man bruker viljen. All mental aktivitet og all tenkning er stoppet. Oppmerksomheten og det mentale søkelys er rettet oppover mot et område med ren og klar bevissthet.

På det neste nivået, heves hele bevisstheten opp og man blir istand til å dvele i kortere eller lengre tid inne i det høyere nivået av virkelighet og av væren. Det er en tilstand i dyp, men positiv «stillhet». En tilstand med en rolig «indre spenning».

På dette nivået kan man motta lys og energi. Man kan praktisere den høyeste form for mottagelig meditasjon. Man har kaldt det kilden til inspirasjon og indre opplysning. Det er en tid hvor man lader genene, en tid med indre vekst som tappes frå den åndelige energis kilder.

Av ovennevnte beskrivelser trer to grunnleggende fakta fram:
1. Ekte kontemplasjon er ikke en passiv, drømmeaktig tilstand, som man ofte har betraktet den som, med derimot en tilstand med økt intuitiv oppfattelse, med klar bevissthet som kan fremkalles og opprettholdes ut fra en viljeshandling.

2. Den fører til en bevissthet og direkte virkeliggjørelse av universalitet.
Evelyn Underhill skriver: «Fra den kontakt som er skapt med det universelle liv….drar mystikeren den forbløffende styrke, den ubevegelige fred med seg. Kraften til å engasjere seg i omstendighetene er det forenede livs mest markante karakteregenskaper.

Dette er virkelig det høyeste resultatet av den indre utvikling. Det er virkeliggjøringen av det siste prinsipp, som de andre lover og prinsipper for Guds rike fører til – prinsippet om essensiell guddommelighet.

Med denne transendens av dualitet, forløpet for den høyeste type fra visjon til identifikasjon, krever transformasjon og fornyelse av personligheten. For å kunne gjennomføre denne transformasjonen av alle “lavere» elementer må man først oppdage og «akseptere» de mørke sider i ens natur.

I den utstrekning de er tilstede, utgjør de det materialet som skal bearbeides og transformeres og til sist resultere i hele den rikdommen og syntesen en regenerert «ny» person besitter. Under forløpet av de kritiske fasene i denne erkjennelses- og transformasjonsprosess passerer det enkelte menneske gjennom smertefulle perioder med tørke og indre mørke.

Nødvendigheten av å engasjere seg med «den mørke side», med «skyggen» har blitt fremhevet av de mer intuitive psykologer som C.G.Jung og Rollo May. Før dem har det vært erkjent fullt ut av mystikere gjennom alle tider, men med forskjellige terminologier, og de har fremhevet renselsen i transformasjonen og kristne mystikere – nødvendigheten av at Gud griper inn.

Dette hjelper oss til å forstå naturen og betydningen av en annen og helt motsatt form for kontemplasjon. Evelyn Underhill sammenfatter dens natur med ordene «selvet» befinner seg i mørket, fordi det er blendet av lys som er sterkere enn hva vi kan tåle», og sitatet fortsetter med en åpenbar forklaring uttalt av St.John av Korset:

“Jo klarere lyset er, jo meir vil novisens øyne bli blendet, og jo mer vi prøver å se mot Solen, jo svakere blir vårt syn og jo mer formørkes våre svake øyne. På samme måte vil kontemplasjonens guddommelige lys, når det skinner på en sjel som enda ikke er fullstendig renset, fylle sjelen med åndelig mørke. Ikke bare pga lysets stråleglans, men fordi det paralyserer sjelens
naturlige inuitive oppfattelse.

Den smerte som sjelen føler er den samme som svake og syke øyne føler, når de plutselig rammes av et sterkt lys. En slik smerte er intens når den sjel som enda ikke er fullstendig renset plutselig omgis av dette rensende lys. For i dette renselsens lys treffer urenhetene som skal fordrives i sjelen så sterkt at man oppfatter seg så uren og så elendig at det kan synes som om Gud selv har satt seg imot det..». Mindre drastiske former for dette mørke forekommer i tidligere stadier av meditasjon.

De kommer spesielt (men ikke bare) hos mennesker med sterk emosjonell betoning og hos mennesker som forplikter seg til å bruke og utvikle sinnet bevisst. Disse faser med mørke og tomhet danner en del av de uungåelige svingninger i det indre liv.

Man bør vite om dem på forhånd og deres rensende og derfor gavnlige funksjon bør påskjønnes og verdsettes. På den måten kan mange unødvendige lidelser unngås. De mennesker som passerer gjennom disse stadiene med mørke må stå fast i den tro, som baserer seg på utallige medpilgrimmers erfaring, som sier at slike stadier er forbigående og midlertidige og at de gjennom dem vil oppnå høyere nivåer av virkeliggjøring og enda sterkere lys og større glede.