Psykosyntesens syv kjernebegreper og veier til større frihet, nærvær, power, fokus, flow, overflod og kjærlighet
Nedenstående artikel indeholder forord og kapitel 1 fra Kenneth Sørensens bok: Psykosyntesens sjæl
Forord
Jeg har siden ferdiggjørelsen av min MA i psykosyntese (Sørensen, 2008), hatt lyst til å skrive en bok om psykosyntese fordi jeg har oppdaget en rekke ubesvarte spørsmål som jeg ikke hadde tid til å undersøke i den forbindelse. Jeg kunne se at Roberto Assagioli (1888-1974) kort tid før sin død hadde definert syv kjernebegreper som han fastslo var essensen av psykosyntesen. Men jeg kunne ikke finne litteratur som utdypet disse begrepene ut ifra Assagiolis eget verdigrunnlag(1). Jeg følte derfor at det fortsatt manglet litteratur som går til kjernen av Roberto Assagiolis opfattelse av psykosyntesen.
Jeg hadde med andre ord lyst til å skrive en bok om psykosyntesens sjel slik som Assagioli beskrev den ut fra sin visjon og forskning, men samtidig tilby mine egne innsikter fra alle de årene som jeg har arbeidet med personlig og spirituell utvikling. Jeg oppdaget også at hans syv kjernebegreper meningsfullt kunne kobles til syv utviklingsveier som fører til større Frihet, Nærvær, Power, Fokus, Flow, Overflod og kjærlighet. Det er disse kjernebegreper og utviklingsveier som er hovedfokus i denne boken.
Jeg forsto også at oppgaven ville bli vanskelig fordi hans psykologi rommer så enorme perspektiver at man lett kan fortape seg i kosmologiske tanker rundt verdens skapelse og vår plass i den. Assagiolis metafysiske filosofi var også et spørssmål som jeg begynte å fornemme konturene av i forbindelse med min MA-avhandling. Jeg oppdaget at psykosyntesen oppfylte alle de integrale kjennetegn som den amerikanske tenker Ken Wilber definerer i forhold til sitt eget begrep om integral spiritualitet. Dermed ble psykosyntesen også plassert innenfor rammen av en bestemt filosofisk tradisjon i historien som jeg ikke hadde tid til å utdype i min MA.
Når man leser den psykosynteselitteratur som er kommet ut etter Assagiolis død, så ser man ofte psykosyntesen sammenlignet med en lang rekke forskjellige metafysiske og filosofiske skoler som for eksempel yoga, jødisk mystisisme ,gnostisisme, neoplatonisme, teosofi og esoterisme. Dette er ikke galt, for Assagioli var en integral tenker som dro inn mange forskjellige filosofier. Jeg kommer derfor ikke utenom hvis jeg skal forsøke å besvare det sentrale spørsmål om psykosyntesens metafysikk hvis formålet med denne boken skal tydeliggjøres.
I introduksjonen til sin bok Psykosyntese – en samling av grunnleggende skrifter, finner vi følgende kjente sitat av Roberto Assagioli: «psykosyntese har ikke som mål og forsøker ikke å gi en metafysisk eller teologisk forklaring på det store mysterium – psykosyntese fører oss frem til døren, men stopper der» (1975,s.6-7). Samme sted skriver han at psykosyntese forholder seg «nøytral til de forskjellige religiøse former», fordi den er basert på vitenskap.
Dette er en påstand som man i høy grad kan debattere. Når man har lest de få bøker han har skrevet og de artikler som er tilgjengelige, så blir det veldig tydelig at Assagioli kommer med endel metafysiske overveielser. Han åpner døren på vidt gap med begreper som kosmisk syntese, emanasjon, involusjon og evolusjon, Atman, Brahman, Universelt Selv etc.
Vi kan fastslå at Assagiolis tilgang til spiritualitet er teistisk, det vil si at Gud, Brahman, det Universelle Selv, er en realitet for ham. Disse begreper er ikke nøytrale, for det blir vanskelig å bringe en klassisk buddhistisk oppfattelse inn under denne filosofiske rammen. Han var først og fremst et menneske som selv utforsket det store mysterium, og han gjør det tydelig at hans psykologi er baseret på hans egne fenomenologiske erfaringer.
Mitt forslag på den metafysiske forståelse som Assagioli skriver sine perspektiver ut fra, er evolusjonær panenteisme. Det er et begrep som også Wilber og medstifteren av Esalen Institute, Michael Murphy, bruker til å forklare deres filosofi utifra. I sin artikkel om evolusjonær panenteisme viser Murphy hvordan noen av historiens største intellektuelle giganter har kommet frem til dette begrepet. De har kalt det forskjellige navn, men det er noen fellestrekk som går igjen. (Murphy, 2012 )
Kort fortalt så betyr det at Gud (Brahman, Ånden, den Ene) gjennomtrenger og transenderer u niverset slik at Gud er både transendent og immanent tilstede i skapelsen. Gud er i alt, men er samtidig større enn det skapte univers. Det er gjennom evolusjonen og dermed også menneskeheten at Gud utfolder sine iboende potensialer. Den menneskelige sjel og alle andre vesener er ifølge denne teori”emanert” fra Gud eller ”Pleroma,” eller psykologisk sett fra Selvet. Emanasjon kommer fra ”emanare”, som betyr å ”flyte ut fra” Guds overflod eller fylle. Alle vesener er på den måte ”utstrømmet” fra samme guddommelige kilde, og ned gjennom de forskjellige indre bevissthetsnivåer til den fysiske verden hvor mennesket glemmer sin opprinnelse. Det er den ubevisste/bevisste lengsel etter den opprinnelige enhet som ifølge teorien får alle levende vesener til å søke tilbake til kilden, og det kalles for evolusjon. Når det evolusjonære perspektivet bringes inn, så blir hele formålet med den menneskelige eksistens å våkne opp til det guddommelige potensiale, som vi er kommet for å utfolde slik at vi kan manifestere det på jorden.
Jeg har i forbindelse med utgivelsen av denne boken samlet en omfattende rekke sitater fra Assagiolis bøker og artikler som jeg stiller til rådighet for de av leserne som har lyst til å verifisere bakgrunnen for mine tanker. Min egen vurdering er at sitatene ganske entydig peker på at Assagioli har skrevet sin psykosyntese inn i den evolusjonære panenteisme. (Sørensen, 2015) Jeg vil underveis i denne bok vise til sitater fra Assagioli som demonstrerer hvordan han antar at Gud som transcendent væren er immanent tilstede i skapelsen, og at universet er skapt og opprettholdt gjennom involusjon og evolusjon. At sjelen eller det transpersonlige Selv spiller en integral rolle i den kosmiske dans.
Betyr det så at man må tro på panenteismen for å praktisere psykosyntese? Naturligvis ikke! Psykosyntesens ånd og Assagiolis klare holdning er nettopp at:
”Psykosyntese er en vitenskapelig oppfattelse og er derfor nøytral ovenfor de forskjellige religiøse retninger og filosofiske doktriner og utelater kun de som er materialistiske, og som derfor avviser eksistensen av den spirituelle virkelighet”. (1975, s. 6-7)
At Assagioli lar sine egne metafysiske holdninger skinne igjennom utelukker ikke at man som psykosyntese-studerende kan være åpen ovenfor alle hypoteser som måtte fremsettes i forhold til det metafysiske.
Jeg er først og fremst interessert i den praktiske anvendelsen av psykosyntesen, og hvordan den kan bida til å skape større harmoni, fellesskap og god vilje i verden. Jeg har ikke funnet noe bedre verktøy til å formidle en praktisk spirituell psykologi enn psykosyntesen. Jeg har undervist ledere, ingeniører og praktikere i psykosyntese, og forklaringskraften i Assagiolis enkle ovaldiagram er formidabel. Den samme anvendeligheten gjør seg gjeldende i forhold til det psykoterapeutiske håndtverk der perspektivene er lette å omsette i forbindelse med krisehåndtering.
Det som gjør alle store ideer til nettopp store, er deres enkelthet. At det ut av en umålelig kompleksitet kan trekkes en enkelt essens som rommer en stor forklaringskraft. Jeg håper at denne enkeltheten vil tre frem i løpet av disse kapitlene. Jeg har ønsket å skrive en praktisk bok som kunne brukes på utdannelsene i psykosyntese psykoterapi, og som er loyal overfor Assagiolis originale oppfattelse av psykosyntesen. Da jeg overtok stillingen som faglig leder på Norsk Institutt for Psykosyntese ble behovet for boken akutt. Vi bestemte oss da for å bygge opp undervisningen rundt essensen av Assagiolis syv kjernebegreper.
Det er med stor ydmykhet at jeg starter med oppgaven, og jeg vil på ingen måte påstå at denne boken inneholder ”sannheten om psykosyntesen”. Assagioli innrømmet at han kun hadde skapt en begynnelse, og at han på ingen måte var interessert i å skape dogmer. Psykosyntesen er evolusjonær og vil derfor fortsatt utvikle seg, men den er også basert på noen grunnleggende antagelser som jeg vil ta utgangspunkt i. Denne boken er derfor mitt forsøk på, etter beste evne, å finne inn til kjernen av den enestående psykologi som Assagioli startet for over 100 år siden. Her står jeg naturligvis i gjeld til alle de psykosyntetikere som har gått før meg, Piero Ferrucci, Diana Whitmore og John Firman for bare å nevne noen av de viktigste. Jeg vil naturligvis også tilby mine egne innsikter fra min praksis som psykosyntese psykoterapeut og min spirituelle praksis gjennom mange år.
Roberto Assagioli var meget tidlig ute med sine tanker om psykosyntese (2). Han var en begeistret tilhenger av psykoanalysen, men allerede i 1910 kritiserte han visse elementer av Freuds teorier i sin doktoravhandling om psykoanalyse som han da kalte psykosyntese.
Han presenterte sine ideer løpende i forskjellige tidsskrifter fra denne tid, og i 1934 publiserte han for første gang et overblikk over psykosyntesen. Han var dermed flere tiår forut for den humanistiske og transpersonlige psykologi, som først så dagens lys i 50 og 60 årene. Assagioli var med andre ord en aktiv bidragsyter til ikke mindre enn tre revolusjoner i psykologien, den psykoanalytiske, den humanistiske og den transpersonlige psykologi.
Det er en formidabel arv han gir videre til oss som har blitt inspirert av hans arbeid. Jeg håper at mitt bidrag kan kaste nytt lys over denne arven og ta den videre til nye evolusjonære muligheter.
Avslutningsvis vil jeg rette en stor takk til Gunnar Hansen og Annabritt Jakielski for korrekturlesning av boken.
Kenneth Sørensen, København, 2015
(1) John Firman (død 2008), har vært en av de mest kreative psykosyntetikere siden Assagioli døde. Han har behandlet de syv kjernebegreper og retter forskjellige steder en sterk kritikk av Assagiolis ideer og foreslår fundamentale endringer i Assagiolis personlighetsteori og utviklingsteori. Se Firman 1991 og 2004, samt Sørensen, 2008.
(2) Se biografien om Roberto Assagioli
Kapittel 1
Psykosyntesens Sjel – De syv kjernebegreper
«Selv om psykosyntesen tilbys som syntese av forskjellige terapier og utdannelsesmessige tilnærmelser så er det viktig å huske at den har sin egen orginale og sentrale essens»
(Assagioli)
Jeg har kalt bokens tittel for Psykosyntesens Sjel, fordi psykosyntesen er kjent som en ”psykologi med sjel”. Den etymologiske betydning av ordet psykologi betyr læren om sjelen. Men der allmenpsykologien i stor utstrekning avviser sjelen som en spirituell essens, setter psykosyntesen den i sentrum. Jeg har også valgt denne tittelen fordi det er et forsøk på fra min side å identifisere hva som er kjernen, essensen eller selve sjelen i psykosyntesen.
Psykosyntesen er så omfattende og inklusiv i sin fremstilling av mennesket og den spirituelle reisen som vi er på, at det er lett å miste overblikket over de helt sentrale antagelser i psykosyntesen. I Roberto Assagiolis første bok, Psykosyntese – en samling av grunnleggende skrifter, kommer det tydelig frem at han drar inn mange forskjellige ideer og psykoterapeutiske teknikker fra mange forskjellige retninger. Det kan lett skape en forvirring, og kanskje til og med en antagelse om at stort sett alt kan betraktes som psykosyntese.
I et berømt intervju med Assagioli kort tid før han døde i 1974, ble han spurt av Sam Keen, en redaktør på Psychology Today: ”Hva er begrensningene med psykosyntese?”
Assagioli svarte: ”Jeg vil besvare spørsmålet på en paradoksal måte. Begrensningen med psykosyntese er, at den ikke har noen begrensninger. Den er for omfattende og dyptgående. Dens svakhet er, at den aksepterer for mye. Den ser for mange sider på samme tid, og det er dens bakside”. (Keen, 1974)
Det er en utrolig god og beskrivende uttalelse, fordi psykosyntesen nettopp er så integrativ. Den er et forsøk på å inkludere Østens dype visdom om Selvet med den moderne vestlige psykologi, og med dens innsikt i det ubevisste.
Psykosyntesens overordnede idégrunnlag
Der er imidlertid en rekke sentrale kjerneideer som går igjennom alt som Assagioli skriver; en rød tråd som binder hele historien sammen, og det er: syntese, bevissthetens evolusjon, energipsykologi og åndens manifestasjon. Disse perspektivene finner man også i evolusjonær panenteisme, som er den metafysiske filosofi som jeg vil anta at Assagioli skrev sine bøker og artikler utifra. (Sørensen, 2015)
For å forstå disse perspektivene må vi våge å male det store bildet, så alle de mangfoldige teknikker og teoretiske delelementer gir mening, som ledd i en overordnet prosess.
I hans første bok Psykosyntese utfolder han dette perspektivet på følgende måte: ”Sett ut fra et ennå mer vidtfavende og omfattende synspunkt, viser det universelle liv seg for oss som å være en kamp mellom mangfoldighet og enhet – et arbeid og en aspirasjon mot forening. Enten vi tolker det som et guddommelig vesen eller en kosmisk energi, så kan vi oppfatte ånden som jobber med og gjennom hele skapelsen, som det som former skapelsen mot orden, harmoni og skjønnhet. Ånden forener alle vesener (noen er villige, men hovedparten er blinde og rebelske) med hverandre gjennom et bånd av kjærlighet. Langsomt og stille, men kraftfullt og uimotståelig skapes den høyeste syntese”. (1975, s. 31)
Syntese er med andre ord en naturlov, det er selve livets intensjon, en utviklingsprosess som alle levende vesener er underlagt. Den søker å forene disse vesener med det guddommelige opphav gjennom kjærlighetens og viljens energier (2005, kap. 8-10). Assagioli relaterer denne naturloven til det prinsippet som innenfor vitenskapen kalles for syntropi. Her refererer han til matematikeren Luigi Fantappiè, men også til ideer av Buckminster Fuller og Teilhard de Chardin. (2005, s. 34)
Bevissthetens evolusjon. Assagioli antar at det står en skapende guddommelig intelligens bak livets utfoldelse, og at denne kraften virker i oss som en lengsel mot en større og mer omfavnende kjærlighet. Det er denne indre kraften som får oss til å utvikle oss gjennom noen universelle utviklingsstadier fra kropp-, psyke-, sjels- til åndelig bevissthet. Det handler kort sagt om å utvide sin bevissthet fra egosentrisk til kosmosentrisk kjærlighet. Disse stadier blir beskrevet i kapitel III. Det er ikke kun mennesket som utvikler seg, det er hele skapelsen. Assagioli antar at vi utvikler oss gjennom en rekke indre energiverdener fra det fysiske plan, gjennom de psykologiske og til de spirituelle og transendente nivåer. Disse energiverdener kaller han for et av de ”essensielle trekk med psykosyntesen”. (Udatert, 2)
Assagioli forteller følgende: ”Vi kan si at den store involusjonsprosess kuluminert i mineralet, så vidt vi vet, for så å starte den motsatte bevegelse eller evolusjonsprosessen. Litt optimistisk så kan vi si at vi er midtveis. Vi har passertmineral-, plante-, dyre- og delvis menneskeriket. Så vi må fortsette dette evolusjonære arbeide mot den ”Ene”, men det er fortsatt et stykke igjen”. (Udatert, 2)
Assagioli omtaler bevissthetens evolusjon mange steder, (1975, s. 214, 2005, s. 177)1 og han beskriver den både individuelt og sosialt. I enhver nasjon er det mennesker som bevissthetsmessig lever ut de basale drifter og behov, mens andre (tenkere) utvikler nasjonens selvbevissthet gjennom deres prestasjoner. Heldigvis er det også inspirerede mennsker i enhver nasjon som uttrykker nasjonens sjel. (Assagioli, 1965, udatert, 4)Assagiolis psykologi er i den henseende nært beslektet med den innflytelsesrike amerikanske filosofen KenWilber og hans moderne forskning. 2
Psykosyntesen er med andre ord en psykologi som bevisst søker et samarbeid med evolusjonen da menneskeheten er de første på planeten vår som har våknet opp til denne prosessen. Dette gjør psykosyntesen ved å gi perspektiver og metoder til harmoni og enhet. Syntese er en gradvis prosess som starter inni mennesket, først ubevisst, så bevisst, når vi begynner vår egen personlige og transpersonlige psykosyntese. Det handler med andre ord om å harmonisere og forene de konflikter og splittelser som vi opplever inni oss, mellom mennesker og med planeten som helhet.
Energipsykologi. Et annet vesentligt trekk med psykosyntesen er at den er en energipsykologi. Det som Assagioli håpet ville utvikle seg var en ”vitenskap om Selvet, dets energier, manifestasjoner og hvordan disse energier kan utfoldes, kontaktes og anvendes til konstruktive og terapeutiske formål”. (1975, s. 194). Han er naturligvis klar over at det ikke kan føres empirisk bevis for denne antakelsen, selv om nåtidens forskning rundt bevisstheten og dens virkninger på hjernen i forbindelse med mindfulness gir tydelige indikasjoner i retningen av en klar kropp/psyke sammenheng.
Psykosyntesen har derfor i stor utstrekning en fenomenologisk tilgang til energienes verden, det er altså noe vi kan oppleve i vår bevissthet gjennom introspeksjon. Vi kan direkte erkjenne og lære å anvende disse fysiske, psykologiske og spirituelle energier ved de mange metodene som psykosyntesen tilbyr. Det er i virkeligheten en forutsetning for psykosyntese at vi begynner å arbeide, i og med energier. For slik kan vi lære å mestre de fysiske, emosjonelle, mentale og spirituelle energiene, og dermed også vårt liv.
1 I sitatsamlingen: Psykosyntese og evolusjonær panteisme er det mange kildereferenser til evolusjon.
2 Les min MA-avhandling: Integral Psychosynthesis, en sammenligning av Ken Wilber og Roberto Assagiolis teorier: http://psykosyntese.dk/a-198/ LINK
Åndens manifestasjon. Det siste overordnede perspektivet som jeg her innledningsvis vil trekke frem, er at psykosyntesens formål ikke nødvendigvis er å få en mystisk opplevelse. Det er ikke tilbaketrekning fra verden eller den introverte transendens inn i en ”himmelsk” verden, som tilstrebes. Assagioli gjorde det helt klart at psykosyntese handler om å komme inn i verden med alle de kreative ressurser som vi har til rådighet. Det er nettopp på den måte at vi bidrar til livets utvikling. (1975, s. 207) Syntesen som vi jobber for er en forening som inkluderer kroppen, og som manifesterer de spirituelle energier i verden. Det er åndens manifestasjon på jorden som er den storslåtte visjonen, og i den henseende deler han perspektiv med mange av nåtidens evolusjonister og ikke minst den østlige mystiker Sri Aurobindos integrale yoga.
Assagiolis ”siste vilje”
Fra de overordnede perspektiver vil vi nå gå til en langt mer detaljert forståelse av hva som er helt enestående med psykosyntesen og spesielt da treningen i psykosyntese.Vi må til det formål ta utgangspunkt i et sentralt dokument som Assagioli skrev kort tid før sin død.
I uttalelsen Assagioli ga til psykosynteseinstitusjoner rundt omkring i verden (se appendiks) beskriver han kortfattet at psykosyntesen har, ”sin egen originale og sentrale essens”. John Firman og Ann Gila (2007) forteller at Assagioli i mai 1974, noen måneder før sin død, følte seg kallet til å diktere noen notater om hva som utgjør den essensielle trening i psykosyntese. Dette dokumente blir av noen oppfattet som hans ”siste vilje”.
Han slår fast at psykosyntese først og fremst baserer seg på en opplevelsesmessig tilgang til de ”kjennsgjerninger” som psykosyntesen baserer seg på. Disse kan enhver eksperimentere med i bevissthetens labratorium, og det er en forutsetning for å kunne forstå psykosyntese at man gjør dette. Assagioli skriver følgende:
”Selv om psykosyntesen tilbys som en syntese av forskjellige terapier og utdannelsesmessige tilnærmelser, så er det viktig å huske at den har sin egen orginale og sentrale essens. Det er viktig for å unngå en utvannet eller forvrengt versjon, eller en som overbetoner andre skolers begreper og tendenser. Det eksisterer visse fundamentale kjennsgjerninger og en utdypning av disse begreper, og den dype erfaring og forståelse av disse er sentrale og helt uunværlig i enhver psykosyntese trening. Dette er opplevelsen av: Disidentifikasjon, Det personlige selv, Viljen; den gode, sterke og intelligente, Idealmodellen, Syntese (i dens forskjellige aspekter), Det overbevisste, Det transpersonlige Selv (i langt de fleste tilfeller er det ikke muligt å ha en fullkommen opplevelse av dette, men det er godt å ha en teoretisk viten om dets karakteristika og en erfaring av dets veiledning)”.
Det er syv ”kjennsgjerninger” og fundamentale trekk som er Assagiolis eget forslag som pensum til enhver psykosyntese trening, og det må være disse kjernebegreper som kjennetegner psykosyntesens sjel.
Vi kan trygt si at psykosyntese trening og utdannelse må inneholde direkte erfaring med disse områder hvis den skal være autentisk. Det vil si i overensstemmelse med Assagiolis egen forståelse. Det er dermed ikke sagt at psykosyntesen ikke videreutvikler seg, det må og skal den naturligvis gjøre, ellers vil den faktisk ikke være psykosyntetisk. De syv kjernebegreper er et nødvendig fundament som treningen må ta utgangspunkt i.
Assagioli definerer også i samme uttalelse de anvendelsesområder hvor han gjerne vil se psykosyntesen anvendt:
”Psykosyntesen opererer innenfor fem hovedområder: Det terapeutiske; terapeut/klient relasjoner. Personlig integrasjon og aktualisering; realisering av egne potensialer. Utdannelse, det vil si den psykosyntese som skapes av foreldre og undervisere i utdannelsessystemet på alle nivåer. Det interpersonelle; ekteskap, par etc. Det sosiale; rette sosiale relasjoner innenfor for grupper og mellom grupper”.
Alle de ovenstående områdene må ta utgangspunkt i den personlige psykosyntese, det vil si den personlige erfaring med å integrere de syv kjernebegreper i praksis i det personlige liv. Psykosyntese er først og fremst en opplevelsesorientert og praktisk tilgang til personlig og spirituell utvikling, så den kan kun forstås og videreformidles gjennom egne erfaringer. Det er også uhyre interessant det som kommer ut av praktiseringen av disse kjernebegrepene. Hva er f.eks det direkte utbytte av å praktisere disidentifikation og å utvikle selvet og viljen etc.?
Mitt forslag er, at hvert kjernebegrep åpner en utviklingsvei til syv spesifikke bevissthetsdimensjoner, nemelig frihet, nærvær, power, fokus, flow, overflod og kjærlighet.
Denne påstanden vil jeg prøve å redegjøre for i de kommende kapitlene.
De syv kjernebegreper i psykosyntesen
Jeg vil nå kort forklare hvordan jeg forstår Assagiolis syv kjernebegreper, og da basert på mine egne opplevelser og refleksjoner. Jeg vil i de kommende kapitler utdype begrepene, og ikke minst gi eksempler på hvordan man kan arbeide med disse områdene som et ledd i den personlige og transpersonlige psykosynteseprosess, og innen for det terapeutiske området.
Disidentifikasjon – veien til frihet
Evnen til å disidentifisere som vi trener gjennom selvidentifikasjonsøvelsen er moren til alle de andre teknikkene som psykosyntesen er kjent for å bruke. Det er derfor Assagioli foreslår at psykoterapeuten ”så tidlig som mulig” begynner å bruke selvidentifikasjonsøvelsen fordi den skaper de grunnleggende evner som må til for å bruke alle de andre psykoterapeutiske teknikkene. (1975, s. 119).
Treningen i disidentifikasjon har som formål å oppdage selvet, og Assagioli definerer vår identitet, selvet eller det bevisste ”jeg” som ”et punkt av ren selvbevissthet”. (1975, s. 18) Vår identitetsopplevelse er ofte farget av vår identifikasjon med bestemte sosiale roller (foreldreroller, faglige roller, kjønnsroller) eller med bevissthetens innhold av forskjellige tanker, følelser og sansninger. Dette betyr at vi ikke oppdager hvem vi dypest sett er. Assagiolis poeng er at vår innerste identitet ikke er disse rollene og dette innholdet, men er den iakttaker og den bevissthet som opplever og uttrykker seg gjennom disse rollene.
Det som kjennetegner våre roller og bevissthetens innhold er at de er i konstant forandring, mens bevisstheten og iakttakeren alltid er konstant; et permanent senter som ikke forandrer seg.
En forutsetning for å oppleve dette stabile og permanente senter av bevissthet er at vi er i stand til å disidentifisere oss fra våre roller og bevissthetens innhold. Det vil si å ta et skritt tilbake i bevisstheten så vi kan oppleve disse sider av vår natur (tanker, følelser, sansninger) som objekter som kan iakttas. Dette er naturligvis en prosess og en særdeles vanskelig prosess fordi vår tilknytning og bindinger til mange av våre ubevisste og halvbevisste identifikasjoner er vanskelig å slippe. Å skulle slippe identifikasjonen er kun første skritt, for dypest sett så handler prosessen om at vi identifiserer oss med bevisstheten selv, subjektet og iakttakeren som opplever bevissthetens innhold.
Så hvorfor er dette viktig? Assagioli formulerer svaret på følgende måte: Vi er dominert av alt det som vi identifiserer oss med, og kan mestre og styre alt det som vi kan disidentifisere oss fra. (1975, s. 111) Det er med andre ord et spørsmål om å bli fri nok til å mestre alt som vi inneholder.
Assagioli er tydeligvis inspirert av den østlige praksis som kalles for Vipassana (Keen, 1974), hvor man disidentifiserer seg fra alt som opptrer som objekter i bevisstheten for på den måte å få en direkte opplevelse av selvet som ren bevissthet. Psykosyntesen er med andre ord en radikal psykospirituel retning som kan sidestilles med de gamle yogiske praksiser som har til formål å oppdage selvet som ren selvbevissthet og tilby metoder der man kan oppdage selvet (1975, s. 19).
Å våkne opp til og erkjenne seg selv som ren selvbevissthet er en prosess og en reise, for selv om selvet/subjektet alltid er til stede som potensiale, så er det gjemt bak lag av identifikasjoner med tanker, følelser og kroppslige sansninger. Disse lag må først erkjennes for det de er, og man må gi slipp på de som identititetsområder, før den rene identiteten som bevissthet kan oppstå.
Den primære metoden som Assagioli bruker for å vise til opplevelsen av ren selvbevissthet er hans selvidentifikasjonsøvelse (1975, s. 111), som nettopp innebærer en disidentifikasjon fra kroppen, følelsene og tankene slik at det blir mulig å identifisere seg med bevisstheten selv. Det er en iakttakelse av kroppens, følelsenes og tankenes tilstand og en bekreftelse av at man ikke er disse tilstandene men nettopp iakttakeren. Disidentifikasjon fører til større frihet, fordi vi nå får mulighet til å velge å identifisere oss med alt som vi har mulighet for å bli. I stedet for å være slave av bestemte roller som vi spiller. Disidentifikasjon er en frihetsteknikk fordi den åpner opp til selvets bevissthet, og der er det frihet fordi den er åpen og uten innhold. Vi vil senere gå langt dypere inn i selvidentifikasjonsprosessen under kapittelet om disidentifikasjon.
Disidentifikasjon er med andre ord en forutsetning for sann identitet med selvet som ren selvbevissthet. La oss så vende oppmerksomheten mot det andre kjernebegrepet som Assagioli nevner, nemlig selvet.
Selvet – veien til nærvær
Assagioli brukte forskjellige betegnelser til å beskrive selvet. Han kaller det henholdsvis for det personlige selv, det bevisste ”jeg” og også for egoet. (1975, s. 7, 18,) Det kan naturligvis skape forvirring hvis leseren sammenligner begrepet ego med andre psykologiske retninger der det ofte betyr noe helt annet. I denne boken kaller jeg det personlige selv for selvet eller iakttakeren og det betyr alltid ”et senter av renselvbevissthet og vilje”, slik som Assagioli definerte det. (2005, s. 178) Selvet er som allerede beskrevet ovenfor ikke en tanke, en følelse eller en sansning, men den dynamiske bevissthet som kan iaktta og lære å mestre bevissthetens innhold. Jeg vil i neste avsnitt definere viljen, så la oss her fokusere på selvet som ren selvbevissthet og utdype hvorfor den psykosyntetiske tilgang er så enestående sammenlignet med andre vestlige psykologier. Opplevelsen av selvet som ren selvbevissthet er ikke noe som normalt oppstår spontant. Det krever introspeksjon og øvelse i å disidentifisere seg fra bevissthetsstrømmen fordi vi er så identifiserte med alt som skjer i bevisstheten, og helt overser bevisstheten selv. Det er et poeng som Assagioli selv ofte trekker frem (1975, s. 112), men hvorfor er den rene selvbevisstheten så viktig?
Formålet med disidentifikasjon er å finne et senter der vi kan integrere alle personlighetens ressurser. Psykosyntese er nettopp den prosessen der vi erkjenner, utvikler, og utfolder alle våre psykologiske ressurser til glede og gavn for oss selv og andre. Selvet er dette senter. Det er gjennom selvets nærvær at vi oppdager oss selv som en indre iakttaker som har kapasiteten til å skape et harmonisk og virkelig frigjort liv.
Når vi identifiserer oss med iakttakeren så har vi funnet et utsiktspunkt der vi kan erkjenne hva vi inneholder. Vi har med andre ord funnet den kilden til lys som opplyser og skaper klarhet inni oss. En forutsetning for frihet er at vi kan ta valg basert på bevisste innsikter i våre ressurser, behov og verdier. I motsatt tilfelle blir vi ofte styrt av ubevisste drifter, frykt og emosjoner, som kanskje rett og slett ikke kommer fra oss selv. Når vi oppdager selvet som iakttakeren, så får vi mulighet til å evaluere hvorfor vi handler som vi gjør, dette utelukker ikke spontane selvuttrykket, men sikrer oss at vi handler ut fra våre egne dypeste verdier og sanne behov.
Selvets bevissthet er nærvær – evnen til å være våken og opmerksomt tilstede i nået på en ubundet måte. Det er et kjærlig nærvær som vennlig rommer, observerer og interagerer med det som er oppe i bevisstheten. Utviklingen av selvet blir derfor en utviklingsvei mot større og større nærvær; evnen til å være helt hjemme i oss selv, og i vår våkne væren. I kapittelet om selvet vil vi utdype dette, og gi eksempler gjennom den nærværsbaserte psykoterapi.
Viljen – veien til power
Det tredje kjernebegrepet som Assagioli nevner som essensielt for psykosyntesen, er viljen. Det er ikke mange psykologiske pionerer i verden som har skrevet så detaljert om viljen som Assagioli gjorde. Derfor virker det også innlysende at viljen må være et av de viktigste trekk ved psykosyntesen. Spesielt når man forstår den sentrale posisjon han gir viljen ved å knytte den direkte til vår innerste identitet. Han beskriver selvet som ”et senter av ren selvbevissthet og vilje”, og at oppdagelsen av viljen som et indre eksistensielt faktum foregår i tre faser. Først erkjenner man at viljen eksisterer, så oppdager man at man har en vilje, mens det siste og fullendte stadie er å bli en vilje. (2005, s. 13) Det er dette siste stadiet og målet for selvrealiseringsprosessen slik at vi oppdager at: ”Jeg er en vilje; Jeg er en bevisst, kraftfull og dynamisk vilje”. (2005, s. 148) Man kan skyte inn at det faktisk er et stadie før erkjennelsen av viljen der man opplever at man ikke har noen vilje, men at ens liv utvikler seg som følge av tilfeldigheter og ubevisste prosesser.
Da viljen er tett knyttet til identiteten så handler den i stor utstrekning om viljen-til å-være-seg-selv, og nettopp derfor er den forbundet med lengselen etter autensitet og å være et unikt individ. Den erfaring jeg har gjort meg fra min undervisning er at når vi forbinder viljen direkte med identiteten, som viljen-til-å-være-seg-selv, så blir opplevelsen av viljen ganske raskt mer eksistensiell. Det vil si en direkte indre opplevelse. Jeg vil utdype dette viktige poeng i kapittelet om viljen.
Når viljen kommer fra selvet så er den forbundet med den dynamiske kraft i det å uttrykke seg selv. Når Assagioli snakker om viljen så peker han altså på noe helt annet enn den viktorianske vilje som ofte handler om å undertrykke begjær og drifter. Viljen er derimot den sentrale kraft som – hvis den er utviklet – kan dirigere og regulere begjær i overensstemmelse med det som det man selv opplever som autentisk.
Viljen er altså ikke begjær, ofte kan begjær være stikk i strid med et menneskes vilje. For eksempel når det er noe man ikke ønsker å gjøre fordi det er ydmykende for selvfølelsen, men gjør det likevel fordi man er blitt en slave av begjæret. Viljen er med andre ord selvbevisst;
den er forbundet med et bevisst valg, et samtykke, en kraft som har iakttakerens samtykke. Viljen er derfor dypest sett viljen til å være seg selv, men det er ikke altid vi kan uttrykke denne viljen, fordi vi er blitt avhengig av en adferd som ikke lengre er i overensstemmelse med vår selvoppfattelse.
Vi må derfor oppdage og utvikle vår kontakt med viljen hvis vi ønsker å være oss selv.
Selvbevissthet (iakttakeren) er en uungåelig forutsetning for individualitet fordi den skaper erkjennelse, men viljen er like viktig fordi den styrker oss med friheten til å være oss selv. Viljen åpner opp til en utviklingsvei mot større og større kraft. Det finnes nemlig ikke noen større kraft enn å være seg selv.
Viljen er ofte den siste psykologiske funksjonen vi oppdager. Det er fordi det kan være skremmende å bli seg selv da vi skal lære å stå alene. Friheten har en pris, og det er det bevisste valget i å slippe flokkbevisstheten og dens avhengighet av sosiale roller, konformitet og normalitet. Det er viljen som gir oss mot til å tre ut av flokkbevisstheten og inn i det selvbevisste og individualistiske uttrykket. Det er derfor ikke nok for oss å erkjenne at hver og en av oss er enestående, vi må også uttrykke det igjennom de valgene vi tar. Identiteten er altså ikke noe som vi bare er, det er noe vi aktivt velger og utfolder i livet. Vi har behov for viljen som den kraft der vi samler, koordinerer og uttrykker de mangfoldige ressurser som vi er i besittelse av. Det er først når vi oppdager viljen-til-å være-seg-selv at vi begynner å få en stabil retning å vårt liv og trer i karakter som et fritt og uavhengig menneske. Denne oppnåelsen kalte Assagioli for den personlige psykosyntese. I kapittelet om viljen vil vi vende tilbake til dens utviklingsvei, dens stadier, kvaliteter og aspekter.
Idealmodellen – veien til fokus
Idealmodellen er det fjerde sentrale kjernebegrep som Assagioli nevner i sin uttalelse. Det er en teknikk som på linje med selv-identifikasjonsøvelsen er en viktig hjelp til å skape en harmonisk og integrert personlighet. Det er en visualiseringsteknikk som skaper et bilde av hva man kan bli, og som man samler sine ressurser for å virkeligjøre. Det overordnede formål er nettopp å skape syntese – å samle og koordinere alle krefter i mennesket til en samlet enhet så vi får en frigjort, levende og spontan evne til å utfolde alle våre kreative ressurser i livet. Innen jeg kort skisserer idealmodellteknikken så er det viktig å fremmheve Assagiolis egne ord i sin uttalelse: ”Psykosyntesen er ikke identifisert med en teknikk eller praksis. På tross av den kjennsgjerning at man ofte i gruppesammenhenger benytter seg av guidede forestillinger og visualiseringsøvelser, kan psykosyntesen under ingen omstendigheter kokes ned til disse teknikker”.
En idealmodell er som sagt et realistisk bilde av hva man har muligheter for å bli når man fokuserer sin vilje og begeistring på å oppnå det. En idealmodell er et autentisk selvbilde som guider ens forestilling og handlemønstre i en bestemt retning. Det er en teknikk som forener selvinnsikt, vilje, visualiseringsevne og lidenskap med det formål å bli den beste utgave av én selv.
Det er en teknikk der man utnytter naturens eget design, forstått på den måte at vi allerede består av en rekke selvbilder og selvoppfattelser som vi bevisst/ubevisst har ”spilt inn” i løpet av vårt livsforløp. Disse indre selvbilder styrer vårt liv fordi de får oss til å handle i overensstemmelse med deres innhold. Assagioli henviser til psykologisk forskning som underbygger denne tese og setter denne ”mekanisme” i en psykologisk lov: ”Bilder eller mentale forestillinger og ideer er tilbøyelige til å frembringe de fysiske betingelser og ytre handlinger som svarer til dem”. (2005, s. 49) Han setter opp en lang rekke psykologiske lover, men i forhold til idealmodellen er denne den viktigste. Denne lov blir flittig utnyttet av reklameindustrien som vet at bilder har en suggesjonsaktig effekt på forbrukerne som da påvirkes til en bestemt adferd.
Assagioli nevner seks forskjellige kategorier av falske selvbilder (1975, s.167), og da flere typer selvoppfattelser der vi enten undervurderer eller overvurderer oss selv. Det psykosyntesiske arbeide består i å avsløre disse falske selvbilder som ofte er basert på en tilpasning til omgivelsene. For så å formulere og skape en ny idealmodell som er ”bildet av ham selv, som han kan og til sist vil nå frem til, når psykosyntesen er gjennomført”. (Assagioli, 1975, s. 164)
Idealmodelteknikken baserer seg på visualisering der man bruker forestillingsevnen/fantasien, som er en av de syv psykologiske funksjoner Assagioli bruker i psykosyntesen. Skapende visualisering er en de sterkeste teknikker som vi kan bruke fordi den skaper syntese mellom alle de andre psykologiske funksjoner. (1975, s. 144) Når vi visualiserer et bilde av hva vi realistisk sett har mulighet for å bli, så utvikler vi konsentrasjon og vilje. Vi vekker følelser og lidenskap til live som vil hjepe oss til å handle i overensstemmelse med bildet, som igjen forsterker selvbildet. Kort sagt, vi bygger opp en ny personlighet rundt idealmodellen, basert på vår innsikt i de allerede tilgjengelige psykologiske ressursene og opplevelsen av mening. Det er innlysende at dette arbeide skaper et sterkt fokus på å bli seg selv, og i den forstand er arbeidet med idealmodeller en vei til større fokus. å bli seg selv er det viktigste fokus vi kan ha, for det innebærer at vi utfolder dette selv i kreativitet til glede og gavn for oss selv og andre.
Assagioli anbefaler at vi starter med å anvende idealmodelteknikken på delmål, det vil si til å utvikle bestemte psykologiske kvaliteter eller til å styrke svake sider av vår natur slik at vi oppnår mer ro, vilje, empati, eller det vårt behov er. I kapittelet om idealmodellen vil vi undersøke hvordan vi praktisk kan anvende denne potente teknikken til større fokus.
Syntese – veien til flow
Syntese er naturligvis et helt sentralt fokusområde i psykosyntesen og er allerede beskrevet i innledningen til dette kapittel i forhold til det helt store kosmiske perspektivet som Assagioli tar utgangspunkt i. Syntese er en naturlov og kommer til uttrykk som den bevegelsen mot harmoni, helhet og enhet som vi ser overalt. Det er denne energien som står bak bevissthetens evolusjon.
Historisk sett så kan vi se hvordan menneskeheten organiserer seg i større og større grupper uttrykt gjennom det vi kaller for globaliseringen i dag. Det har naturligvis både gode og dårlige konsekvenser. Den samme bevegelse mot helhet oppstår i individet når behovet for å bli kjent med seg selv oppstår. Som resultat av dette ønsket, samles personligheten rundt utvalgte mål, verdier og behov. Behovet for personlig utvikling og selvrealisering har aldri vært større.
Livet er også konflikt, krig og kamp, spesielt når motstridende krefter i mennesket og mellom de forskjellige grupper i samfunnet går mot hverandre. Dualitet er et faktum, og har vært det siden universet ble skapt. Det finnes dualitet på alle nivåer av eksistensen, fysisk, psykologisk og spirituelt, men det er nettopp gjennom disse kamper det oppstår mulighet for harmoni gjennom konflikt.
De psykologiske dualiteter mellom lyst-smerte, tillit-frykt, tiltrekning-frastøtning, kjærlighet-hat, kjenner vi alle til når de utspiller seg i våre relasjoner og i oss selv. Det er harmoniseringen av disse indre konfliktene som psykosyntesen tilbyr innsikt i, og teknikker for å håndtere. Prinsippet er at konflikten ikke kan løses på det forståelsesnivå den har oppstått på, men må løses på et høyere nivå. Det er nettopp her erkjennelsen av iakttakeren og vår evne til å disidentifisere blir viktig. Når vi disidentifiserer oss fra vår identifikasjon med de polene som er i konflikt, oppstår det et høyere bevissthetsenter (iakttakeren), som gjennom erkjennelse, aksept og kreative teknikker kan forene de krefter som er i konflikt, fra et høyere nivå.
Når vi f.eks tar opp en ny utfordring i livet vårt kan vi oppleve at vi reagerer med både begeistring og med frykt. Løsningen er ikke å fortrenge frykten, men å forløse den siden av oss som blir redd gjennom innsikt og kjærlighet. Dermed kan den bli en samarbeidspartner til begeistringen, og det kan skapes en syntese mellom de to polene som ikke bare blir en balanse mellom dem, men en helt ny sammensmeltet tilstand. I dette tilfelle kunne det kanskje bli til fornuftig engasjement.
Resultatet av syntese oppleves som en flow, en evne til spontant og frigjort uttrykke seg på det gjeldende område. Derfor er arbeidet med syntese en utviklingsvei som fører til større og større flow på en lang rekke områder. Vi vil undersøke disse flow-tilstandene, og hvordan de skapes, i kapittelet om syntese.
Det overbevisste
Psykosyntesen er en transpersonlig psykologi som innlemmer de såkalte høydepunktsopplevelser som er mystiske og transcendente bevissthetstilstander. Historien
er full av vitnesbyrd om mennesker som har hatt opplevelser med inspirasjon som har endret verden. Det kan også være forening med en altomfattende kjærlighet eller dype innsikter i loven om eksistens. Disse ekstraordinære opplevelser er, selv om de er meget sjeldne, også like naturlige som de mer basale og normale opplevelser av f.eks sult, aggresjon og seksualitet. Assagioli nevner det overbevisste som det sjette sentrale kjernebegrepet i psykosyntesen fordi utforskningen og utviklingen av de transpersonlige tilstandene er i fokus. Det overbevisste er en etasje i vårt indre hus (personligheten), som rommer energier, verdier og tilstander som gir oss tilgang til holistiske og universelle erfaringer. Det er her vi forstår og direkte opplever hvordan verden er ét sammenhengende nettverk av energier som alle levende vesener er forbundet med.
I neste kapittel vil vi fordype oss i Assagiolis ovaldiagram, der beskriver han de forskjellige ubevisste områder, eller etasjer i personligheten. Her og nå kan vi si at de forskjellige ubevisste nivåene i mennesket er forskjellige typer av energi som gjennomtrenger hverandre (1975, s. 200), og at det overbevisste består av energier som har en høyere frekvens enn innholdet i det normale ubevisste. (1975, s. 198)
Det er gjennom de store opplyste diktere, politikere, kunstnere, undervisere, forskere, mystikere og skapere at det overbevisste viser sine kvaliteter. De viser en mer omfavnenede etikk og humanisme, en genialitet og dybde i innsikt som er med på å forme vår sivilisation og kultur slik at den får større sammenhengskraft. Disse mennesker er ofte uten at de selv vet det, et uttrykk for syntesens ånd og peker på de høyere åndelige muligheter som vi alle har mulighet for å tilegne oss.
Psykosyntesen har utviklet en filosofi basert på erfaring som gjør det mulig å tappe de overbevisste verdener for deres skjønnhet, kjærlighet og kraft, slik at de kan manifesteres i verden gjennom vårt kreative virke. På samme måte som de basale ubevisste krefter skal integreres, så skal de spirituelle energier det også for at vi skal kunne høste hele det menneskelige potensialet. Det overbevisste er sjelens indre skattekammer, den etasjen som inneholder en overflod av kreative potensialer som vi kan åpne opp for, og utfolde i våre liv. Sett fra dette perspektivet kan vi si at de teknikkene som fører til det overbevisste er en utviklingsvei mot større overflod. I stedet for å leve ut fra et tomrom som skal fylles så skaper vi et liv ut fra en overflod som skal deles med verden. Det er dette målet Assagioli beskriver som den transpersonlige psykosyntese. Vi vil i kapitelet om det overbevisste beskrive veien til denne overfloden.
Det transpersonlige Selv – veien til kjærlighet
Vi er opptatt av å undersøke hva som er de essensielle elementene i psykosyntesen slik at vi kan få en idé om hva som må være fundamentet i et pensum i forbindelse med trening og utdannelse i psykosyntese. Når vi kommer til det siste punktet – Det transpersonlige Selv – erkjenner Assagioli at det er vanskelig å skape en fullkommen opplevelse av Selvet. Den teoretiske forståelse av det transpersonlige Selv og den veiledning det gir er veldig viktig. Assagioli brukte forskjellige begreper om det transpersonlige Selv og kalte det også for det høyere Selv, eller også bare Selvet (med stort S) og sjelen. Jeg har valgt i denne presentasjonen å kalle det for det transpersonlige Selv eller sjelen.
Utallige er de mennesker som har båret vitnesbyrd om sjelen, og Assagioli skriver da også: ”Uansett hva, så har tusener av mennesker, kanskje millioner, hatt opplevelser med Selvet og har gitt vitnesbyrd om dette. I India kalles det tradisjonelt for ”Atman”.
Noen av de dypere kristne mystikere har vært klar over det og har gitt den forskjellige navn: menneskets ”guddommelige gnist”, ”Toppunktet”, ”Grunden”, ”Senteret” og den ”Innerste essens”. (Miller, 1973)
Vi har ikke et transpersonligt Selv, vi er dette selv. Når Assagioli skjelner mellom det personlige selv og det transpersonlige Selv, så er det ikke fordi han antar at det er to selv’er. Det personlige selv er en svak refleksjon eller emanasjon av dets kilde. Så det han peker på er den fenomenologiske forskjellen når vi opplever selvet i personlighetens verden gjennom det mentale filteret og sjelen i dets egen transcendente verden (det transpersonlige Selv). Selvet er alltid et senter av ren selvbevissthet og vilje, uansett hvilket vi snakker om. Assagioli forklarer forskjellen på følgende måte: ”Den virkelige adskillende faktor mellom det lille selv og det høyere Selv er, at det lille selv er meget oppmerksom på seg selv som et klart adskilt individ, og en følelse av ensomhet eller adskillelse kan til tider oppstå som en eksistensiell opplevelse. Omvendt er opplevelsen av det høyere Selv en følelse av frihet, av ekspansjon og av kommunikasjon med andre Selv’er og med virkeligheten, og det oppleves en følelse av universalitet. Det føles individuelt og universelt på samme tid”. (1975, s. 87)
Det er det transpersonlige Selv som skaper det overbevisste (2005, s. 206) med alle dets kreative prosesser av lys, skjønnhet og kjærlighet. Sjelen er et statisk senter av ren væren og selvbevissthet, som utstråler sine energier, og han sammenligner det med solen og dens utstråling – vi ser kun solens stråler, ikke dens stabile kjerne. (udatert 2.)
Sjelen er i Assagiolis terminologi et levende guddommelig vesen, og når vi opplever denne essens er det som en stille universell væren som er i intim forbindelse med hele det kosmiske universelle liv. I Sjelens kjerne opplever vi oss selv som en stille iakttakende og dynamisk væren, som er selve den universelle og statiske våkenhet og bevissthet. Denne våkenhet og bevissthet forandrer seg ikke, den er permanent tilstede som en bakgrunn. Den er vitne til alle de bevissthetstilstander og prosesser som den selv skaper ut fra sin vilje-til-å-være og med sin utstråling. Sjelen er også individuell fordi den har et unikt formål, å manifestere den universelle bevisstheten gjennom et konkret fysisk uttrykk. Sjelen og dens utstråling er forholdet mellem væren og tilblivelse. Sjelen er aldri noe annet enn meg-heten, men der det personlige selv er begrenset av kroppen, følelsene og tankene, dér ”lever Selvet som over og er uberørt av bevissthetsstrømmen og kroppslige betingelser”. (1975, s. 19) Sjelen er ”utenfor tid og lever hinsides tiden i evighetens dimensjon”. (Assagioli, 1973)
Selvidentiteten blir med andre ord utvidet til grenseløse vidder, og det vi normalt identifiser oss med i personlighetens verden blir i sjelens verden utelukkende et fragment, som et sandkorn i en ørken av vidtstrakte muligheter og ressurser. Det transpersonlige Selv kan aldri forklares godt nok, da det overskrider enhver begrepsdannelse, så vi kan kun peke på kvaliteten av opplevelsen. Men det er er én kvalitet som mer enn noe annet beskriver sjelens væren, og det er kjærlighet. Det er en kjærlighet som kan kalles for en samhørighetsbevissthet, eller fellesbevissthet, for sjelen opplever en dyp forbundethet med alle levende vesener. Sjelen opplever ingen adskillelse, for den forstår livets essensielle enhet som et eksistentielt faktum. Derfor åpner den kontakt til det transpersonlige Selv opp til en utviklingsvei mot grenseløs kjærlighet. Vi vil i kapittelet om det transpersonlige Selv komme nærmere inn på denne utviklingsveien.
Vi har nå skapt det første overblikket over de syv sentrale kjernebegreper og deres utviklingsveier og har berørt de overordnede ideer som Assagioli skrev psykosyntesen inn i. Vi vil i de neste to kapitler presentere hans personlighetsmodell og utviklingsteori, slik at vi mer presist kan relatere de syv kjernebegreper til mennesket og dets psykospirituelle oppbygning og utvikling.
1 I sitatsamlingen: Psykosyntese og evolusjonær panteisme er det mange kildereferenser til evolusjon.
2 Les min MA-avhandling: Integral Psychosynthesis, en sammenligning av Ken Wilber og Roberto Assagiolis teorier
Kenneth Sørensen: 1962, er faglig leder på Norsk Institutt for Psykosyntese, forfatter og forelegger. Han har en MA i Psykosyntese fra University of East London og er utdannet psykoterapeut i psykosyntese. Han har igjennom flere år undervist i psykosyntese, meditasjon og energipsykologi, og har utviklet utdannelser innenfor området. Han har skrevet flere bøker om esoterisk filosofi og meditasjon. De to seneste er Integral Meditation, samt nåværende bok; Psykosyntesens sjel
Han har også jobbet 10 år innen for sosialpsykiatrien som pedagogisk konsulent for psykiatribrukere.
Om psykosyntesens sjel
Kort tid før sin død i 1974 beskrev Dr. Roberto Assagioli, hva han betraktet som essensen i psykosyntesen. Han var på daværende tidspunkt 85 år og opphavet til en av de tidligste transpersonlige psykologier i verden. Han introduserte allerede psykoanalysen i Italia i 1910, samtidig med at han oppfant grunnlaget til en helt ny psykologi, der sjelen som et spirituelt vesen ble satt i sentrum. Det er ikke rart at psykosyntesen siden da er blitt kalt for en psykologi med en sjel. I Psykosyntesens Sjel presenteres essensen av psykosyntesen ut fra de syv kjernebegreper, som Assagioli definerte, og som noen oppfatter som hans ”siste vilje”.
Kenneth Sørensen presenterer i bogen psykosyntesen som en vej til større:
- Frihet – til å velge den du er
- Nærvær – til å være her og nå
- Power – i viljen-til-å-være-deg
- Fokus – i lengselen mot autensitet
- Flow – gjennom frigjorthet og syntese
- Overflod – i din sjels skattekammer
- Kjærlighet – i samhørighet med verden
KENTAUR FORLAG
Oversatt av Krestine Pettersen, for Norsk Institutt For Psykosyntese
