Nærværs- og viljebasert psykosynteseterapi

Essensen i en nærværs og viljesbasert psykosynteseterapi er å hjelpe sin klient frem mot erkjennelsen av at man er den kjærlige og dynamiske iakttaker som kan mestre sitt liv, for så å gjøre denne erkjennelse til virkelighet.

Da jeg møtte Maja for første gang i min psykoterapeutiske praksis var det klart at hun levde i sitt hode. Jeg merket også at jeg fort ble irritert over hennes rasjonaliseringer og manglende kontakt med sin kropp og sitt følelsesliv. Hun var i ordets egentlige forstand ”overflatisk” ettersom hennes verden besto av fornuftige begreper som manglet emosjonell dybde og kroppslig erfaring. På den andre side var det nettopp derfor hun var kommet til meg for hun var ulykkelig over sitt manglende kjærlighetsliv. Hun var blitt 33 år og hadde fremdeles ikke stiftet familie. Siste forhold opphørte for fem år siden, så hun merket etterhvert hvor desperat hun hadde blitt etterhvert som vennene hennes fikk barn og etablerte familier. Det vil si, hun hadde et forhold til en gift mann, men det var åpenbart at han aldri hadde tenkt å forlate sin kone, så det forholdet var for tiden mer vondt enn lykkelig.

Jeg visste at vår reise straks måtte innebære en ”nedstigning” til de kroppslige og følelsesmessige områdene og at nærvær og intimitet måtte være det første bestemmelsesstedet. Når hun fortalte at hun var ulykkelig var det ingen følelsesmessig ladning i ”rommet” og når hun fortalte om sin kjærlighet til mannen kunne jeg heller ikke merke henne.

Vi måtte med andre ord bringe nærvær og bevissthet ned i kroppen. Jeg ville peke på det faktum at hun kunne identifisere seg med iakttakeren og sanse seg inn i alle de kroppslige og følelsesmessige reaksjoner som lå bak ord som ”jeg er ulykkelig,” ”jeg elsker ham,” osv. Jeg ønsket at hun skulle få dybde i sin opplevelse så hun bevisst kunne velge og inkludere en langt større del av sin indre verden. Jeg ville kort sagt trene henne til å bli et nærværende sentrum av bevissthet og vilje.

Hva betyr det egentlig å være et ”sentrum av ren bevissthet og vilje”?

Vi vet at dette er en av de helt sentrale definisjonene på selvet som Roberto Assagioli bruker, uansett om vi snakker om personlig eller transpersonlig Selv. Men hvordan arbeider man i praksis med denne selv-opplevelsen og hvorfor er det viktig?

Det er spørsmål som det er avgjørende viktig å besvare hvis vi vil forstå det som i særlig grad utgjør psykosyntesens sjel.

I en uttalelse til psykosyntesesentra rundt om i verden beskriver Roberto Assagiolio det han forstår som de essensielle trekkene ved psykosyntesen, og her er avidentifikasjon og det personlige selv de to første punktene av syv.

1. Det lavere ubevisste
2. Det mellemste ubevisste
3. Det overbevisste
4. Det kollektive ubevisste
5. Selvet og iagttageren
6. Bevisthetsfeltet
7. Bevisthetsbroen
8. Sjelen og det transpersonlige Selv

Det som gjør psykosyntesen unik i forhold til mange andre psykoterapeutiske tilnærminger er nettopp at den definerer den sentral identitet som ren bevissthet og som noe helt annet enn bevissthetens innhold av tanker, følelser og sansninger, Assagioli var dypt inspirert av Østens og særlig yogafilosofiens oppfatning av Selvet. Han skrev bl.a. forordet til den italienske utgaven av Alice Baileys kommentar til Patanjalis Yogasutraer.

Ren bevissthet, våkenhet og nærvær er alle ord som peker på den grunnleggende kjensgjerning at vi er bevisste. At vi kan iaktta bevissthetens innhold, eller bevissthetsstrømmen fra et nøytralt observerende sted.

Faktisk er det ikke et sted, men den vi fundamentalt sett er, for når vi i meditasjon søker å iaktta iakttakeren, eller vender bevisstheten mot dens kilde, finner vi ikke annet enn bevissthet (og vilje, men derom senere).

Det er med andre ord mulig å iaktta alle de psykologiske prosessene som foregår i vårt indre, og verdien av det er innlysende i en psykoterapeutisk kontekst. Når jeg arbeider med klienter, bruker jeg metaforen ”det indre hus” om ovaldiagrammets tre nivåer (t.v.). Det lavere ubevisste er kjelleren, det mellomste ubevisste er første etasje, og det overbevisste er andre etasje. I hver av disse etasjene er det ulike energier og behov, som påvirket selvet (iakttakeren) i ulike retninger. Det er også rom der det bor delpersonligheter som påvirker stemningen i hele huset. Assagioli lagde selv en sammenligning mellom Maslows behovspyramide og ovaldiagrammet,* som jeg illustrerer under til venstre.

, * Assagioli, Roberto, The Act of Will, kap. 9,

Det var tydelig at Maja i overveiende grad oppholdt seg i den etasje av sitt indre hus som er styrt av rasjonalitet og logikk. Hun var på ingen måte klar over den nyanserikdom som hun hadde ”under i seg” og ”over i seg”. Når vi vender bevissthetens lys mot det indre, så skjer det en opplysning. Vi begynner med andre ord å erkjenne hva vi inneholder og hva som påvirker vår atferd i mangfoldige retninger. I praksis er dette dog mye vanskeligere enn det høres ut, ettersom det ofte er ubehagelig å gå inn i de mørke rommene der gamle smertefulle tilstander bor, men å gjøre dette er likefullt en forutsetning for frihet.

Nærværsbasert psykosynteseterapi handler om å trene sin klient i å være nærværende og oppmerksom på det som skjer i kroppen, følelsene og tankene når vi snakker om et bestemt tema. Helt praktisk ber jeg klientene om å vende oppmerksomheten mot sitt indre, etter at jeg har presentert vedkommende for ideen om det indre hus og sin bevissthet, som det lys som kan opplyse det som foregår i det indre.

Klienten kan sitte med lukkete eller åpne øyne, avhengig av temperament, og sakte guider jeg klienten inn i en rolig oppmerksom iakttakelse av åndedrettet, kroppslige sansninger, stemninger og tanker, som har å gjøre med temaet vi arbeider med. Det som skjer i denne tilstanden er en form for reflekterende meditasjon over innholdet i klientens bevissthet, samt en trening i å sette de rette presise ordene på energier som sanses og iakttas. Virkningen av dette arbeidet er å ”komme hjem i seg selv,” ta alle etasjer i bruk og skape en ny og bedre atmosfære i de indre rommene.

Når Maja fortalte om sin ulykkelighet, brukte vi tid på å merke hvor i kroppen den føltes. Var den varm, kald, tung, skjærende, sugende… Vi undersøkte hvilke følelsesnyanser som fantes i ulykkeligheten, noe som førte til at hun oppdaget at hun faktisk var sint. På seg selv og ”mannen” fordi hun kjente seg utnyttet og lot seg utnytte. Maja var det jeg vil kalle en emosjonell og kroppslig analfabet fordi hennes opplevelse var redusert til et lite rasjonelt utsnitt av hennes indre virkelighet. Av samme grunn inneholdt språket hennes få ord som kunne beskrive det som foregikk i det indre. Men etter som sesjonene skred frem tok hun til å erfare en større intimitet med seg selv og sin indre verden.

Å komme hjem til seg selv er å kunne være med det som er, uten å fikse eller springe bort fra det. I neste omgang er oppgaven å kunne mestre det, for det er ikke nok bare å være vitne til sine opplevelser. Å være hjemme, men bevisst slave av sine reaksjonsmønstre er ikke særlig attraktivt, derfor må vi gjøre oss til ”mesteren i huset.” Det er nettopp hva psykosyntese handler om. Mesterskap krever kjærlighet og vilje utover bevissthet og det vil jeg tydeliggjøre i det følgende.

Kjærligheten er et must

Grunnlaget for nærværsbasert psykoterapi er kunne være med det som er, men å iaktta prosessene er kun første stadium. Det neste er å kunne romme, akseptere og inkludere det som iakttas. Kjærligheten må dermed trekkes inn i prosessen, ettersom mange av tilstandene og delpersonlighetene vi møter i det indre hus er hjemløse, etterlatte og utstøtte. Jeg sier gjerne:

Iaktta alt som er … Elsk alt som er …

Empati er nøkkelordet i denne sammenheng, for det å kunne leve seg inn i tilstandene og forstå dem innenfra er nettopp det som samler og helbreder. Kjærligheten er magnetisk og den skaper en integrasjon og dypest sett en syntese eller en sammensmelting mellom den elskende og den som elskes. Den skaper intimitet.

I starten er det ofte psykosynteseterapeuten som må holde det inkluderende rommet av aksept, fordi klienten er så identifisert med det i seg som frastøter eller fortrenger de uønskete energiene og delpersonlighetene. Men nærværet og det å ta inn perspektivet, eller jeg vil heller si identiteten, som det kjærlige vitnet, vil langsomt forløse det indre spenningsforholdet mellom utstøteren (en delpersonlighet) og det utstøtte (en delpersonlighet).

I forhold til Maja var oppgaven at hun oppdaget følelsene sine og kunne eie dem, det vil si romme at de tilhørte henne og var viktige å forholde seg til. Til å begynne med skulle jeg fungere som det eksternt forenende sentrumet av empati. Men nærværsbasert psykosynteseterapi vil så snart som mulig legge ansvaret hos klienten. Det gjøres ved å styrke klientens identifikasjon med den kjærlige iakttakeren som rommer de sårbare sidene.

Den nærværsbaserte psykosynteseterapien vil med andre ord guide klienten inn i en åpen, oppmerksom og aksepterende væremåte, ved å peke på det grunnleggende faktum at klienten eksistensielt sett er det kjærlige vitne. Det er i denne prosessen at vi etablerer sentrumet av ren bevissthet og vilje, og her er vi ved et av de sentrale elementene i psykosyntesen.

Psykosyntesen skiller seg fra gestaltterapi og andre retninger som også bevisst bruker nærvær. Vi peker på at det finnes et sentrum, et subjekt, en indre identitet bak tanker, følelser, sansninger, som vi kaller for selvet. Dette selv er et levende vesen, hvis grunnleggende trekk er bevissthet og vilje. Det vil si at det kan være bevisst hva som skjer i det indre og kan velge hvordan det vil forholde seg til det som skjer. (Mer om viljen senere.) Det er også i forhold til selvet som levende subjekt at psykosyntesen skiller seg fra buddhismen og mindfulnessbaserte tilnærminger. I buddhismen er det ikke noe sentrum, ikke noe selv, og i den sammenheng blir det vanskelig å arbeide med integrasjon.

Psykosyntese handler om å integrere, harmonisere, syntesere alle elementer i de tre ubevissteområdene rundt et sentrum. Sentrumet er selve forutsetningen for at en kan samle de løsrevne delene, som ofte er i konflikt med seg selv. Sentrumet er iakttakeren. Denne iakttakeren er ikke en idé eller en teori. Den er en grunnleggende kjensgjerning som alle kan våkne opp til. I begynnelsen av prosessen er iakttakeren mer enn teori, eller et perspektiv man tar. De fleste klienter forstår godt at de kan iaktta sitt innhold for det opplever de nettopp i den nærværsbaserte tilnærmingen.

Dette er likevel ikke det samme som den oppvåkning som skjer når de virkelig erkjenner at de er bevisstheten. At deres grunnleggende identitet alltid er bevissthet, våkenhet, ubundet av bevissthetens prosesser, tanker, følelser og sansninger. Når dette skjer er det en revolusjon for klienten, for nå er det funnet sted som alltid er i ro, stabilt, nærværende, det samme. Klienten har funnet orkanens øye, og at selve oppdagelsen er så enkel og liketil er nesten sjokkerende. Virkningen er fremfor alt frihet og en evne til å ta et skritt tilbake i forhold til alle de sterke dragende kreftene som virker i det indre.

Når det fortsatt er en sterk identifikasjon med det mentale kan iakttakelsen bli mental, kjølig og helt nøytral. Men når kroppen og følelseslivet inkluderes blir opplevelsen av iakttakelsen intim og nærværende. Det skyldes at bevisstheten virker gjennom alle tre grunnleggende funksjoner: tanke, følelse og kropp.

Maja opplevde med tiden en større evne til å være mye mer tilstede her og nå i det hun opplevde i et gitt øyeblikk. Hun fikk et mer nyansert språk og evne til å tre ut av bevissthetsstrømmen ved å trekke pusten, iaktta det som skjer, og ut fra dette velge hva det rette perspektivet kan være.

Disidentifikasjon er en hjørnestein i psykosynteseterapi

Det er likevel ennå en vesentlig evne som må tilføyes og trenes før iakttakeren blir en realitet for klienten, og det er den praktiske bruken av avidentifikasjon. Den nærværsbaserte psykosynteseterapeuten må kontinuerlig speile klienten i at vedkommende dypest sett er den kjærlige iakttakeren. Det er dog en lenger og langvarig prosess som ofte krever betydelig arbeid ettersom klienten har identifisert seg så sterkt med tillærte og begrensende overbevisninger, som ikke umiddelbart lar seg forløse. Avidentifikasjon er å innta posisjonen som iakttaker og se sine tilstander på avstand. Disse tilstandene er vi ofte så identifisert med at de sitter fremst i pannen. Det kan være følelser eller overbevisninger eller ytre objekter som eiendeler eller folk rundt oss. Når vi avidentifiserer oss med noe gjør vi som den amerikanske tenkeren Ken Wilber sier: ”subjects to objects.” Det er en genial måte å si det på for plutselig kan man se noe som før var ”meg” bli til noe ytre.

Det betyr ikke at vi lager en total atskillelse mellom oss selv som iakttaker og det som iakttas, for hensikten er nettopp å kunne møte den siden av oss selv med kjærlighet, som det kjærlige vitnet. En forutsetning for at vi kan elske noe er at vi skaper en dualitet mellom den elskende og det som skal elskes.

Det har vært en motreaksjon mot Roberto Assagiolis opprinnelige avidentifikasjonsøvelse i psykosyntesemiljøet. Den opprinnelige øvelsen inneholder bekreftelsene: Jeg har en kropp, men jeg er ikke min kropp, jeg har følelser men jeg er ikke mine følelser, jeg har tanker men er ikke mine tanker. Dette har flere endret til, at jeg har en kropp men jeg er mer enn kroppen, osv. Argumentet er at den radikale avidentifikasjonen kan skape en separasjon og kanskje i noen tilfeller en dissosiering med det man avidentifiserer seg fra. Denne nyanseforskjellen tillater fortsatt identifikasjon med kroppen og det skjønner jeg godt, når man arbeider med nybegynnere. Eller mennesker med en svært usikker personlighetsstruktur. Ikke alle mennesker er parate til å identifisere seg med bevisstheten, for det er et helt nytt paradigmeskifte i forhold til identitet.

Det er en radikal oppvåkning å bekrefte at man er bevissthet, men eksistensielt har Assagioli rett og han er i godt selskap med alle de store mystiske erkjennelsesveier, yogiske, tantriske, buddhistiske og kristne, som alle fastslår det samme. Vi er bevisstheten. Psykosyntesen er i den forstand en ekte syntese mellom Østens visdom og Vestens dype innsikter i det ubevisste. Når klienten er villig til å innta posisjonen som iakttaker, og jeg har ingen klienter som ikke kan det, så bør man så snart som mulig anvende den i terapien, jevnfør Assagiolis anbefalinger.

En forutsetning for at det overhodet kan la seg gjøre er at psykosynteseterapeuten selv arbeider som iakttaker og kan holde det rommet i værelset. Det krever en skarp iakttakelse, å høre alle de stedene der klienten har identifisert seg, for det avsløres gjennom kommunikasjonen hver gang klienten bekrefter sin identitet med en tanke, følelse eller sin kropp. Jeg er sint, frustrert, stygg, dum osv. Når psykosynteseterapeuten selv fungerer som iakttaker blir det mulig å peke på identifiseringen og iverksette en disidentifiseringsprosess.

Det finnes mange måter å gjøre dette på. Sitter klienten med lukkete løyne og er nærværende og sansende inn mot det indre rom, kan man arbeide med å legge tilstander og delpersonligheter ut i hendene. På den måten skjelnes det mellom den kjærlige iakttakeren, som er våken i hodet og elsker fra hjertet, mens den tilstanden eller delpersonligheten man arbeider med er ute i hånden. Med åpne øyne kan man tegne tilstanden, så objektifiseres den også eller man kan plassere den på en stol i rommet. Nå blir det mulig å elske den fra der man sitter. Den avgjørende faktoren, og det som gjør det til psykosynteseterapi, er at terapeuten holder perspektivet at klienten er iakttakeren. Det vil si, hele tiden speile klienten i sin grunnleggende identitet som bevissthet. Med mindre man som ledd i prosessen tillater en midlertidig full identifikasjon med det sårete barnet, offeret, osv. som en måte å gjennomleve og eie prosessen på, inntil en kan gi slipp på identifikasjonen med det.

I noen situasjoner er klienten ganske enkelt ikke i stand til å avidentifisere seg fordi smerten er for sterk eller gevinsten er for stor, som den for eksempel ofte er når man er offer-identifisert. I disse tilfellene kan psykosynteseterapeuten holde muligheten åpen i feltet og gradvis trene klientens evne til å møte tilstanden på avstand med et åpent hjerte.

I praksis arbeider man med tre perspektiver i en nærværsbasert tilnærming: Første-, andre- og tredjepersons perspektiv. I førstepersonsperspektivet er en fullt identifisert med tilstanden, en går bevisst inn og opplever hvordan det er å være i full kontakt med alle tilstandene eller delpersonlighetenes prosesser. Er klienten oppmerksom på seg selv som iakttaker så vil det uansett i realiteten være reservert et iakttakende rom, der men reflekterer over opplevelsen mens man dykker ned i den. I andrepersonsperspektivet er en i dialog med tilstanden, stiller spørsmål og lytter til svar. Her er formålet å oppnå et samarbeid og en kjærlig utveksling mellom iakttaker og delpersonlighet/tilstand. I tredjepersonsperspektivet ser en tilstanden på avstand og beskriver, snakker om den. Det er ofte en strøm og en fleksibel veksling mellom de ulike perspektivene, og når de mestres av terapeuten er de uvurderlige verktøy til innsikt og integrasjon.

Det lille selv og transpersonlig Selv

Det finnes kun ett selv. Assagioli var tindrende klar i spørsmålet om at det dypest sett ikke er snakk om flere selv, men kun det samme selv som utfolder seg på flere nivåer. Det vil si bevisstheten, det indre lys, nærværet er det samme. Det er omfanget av bevisstheten, hvor mye selvet kan romme og inkludere i sin bevisste identifikasjon, som avgjør hvor stort selvet er. En opplyst vil vite med krystallklar visshet og ut fra indre erfaring at den bevissthet som kikker ut gjennom dine øyne er den samme bevissthet som kikker ut gjennom mine.

Forskjellen mellom det personlige selv og det transpersonlige Selv er derfor dypest sett hvor frigjort iakttakeren er. Når vi opplever oss selv personlig som ren bevissthet er det fremdeles en opplevelse av atskilthet. Det er en klar opplevelse av at ”jeg” er noe ganske annet enn ”deg”. Det skyldes at iakttakelsen fortsatt fungerer gjennom det mentale felt som begrenser og skaper dualitet.

Når bevisstheten derimot krysser grensen til det overbevisste, så oppleves det som at bevisstheten spontant utvider seg langt, langt utover kroppens grenser ut i det uendelige. Det oppstår et fullkomment opphør av tanker og dermed slipper man ut av det atskilte fengselet som det mentale skaper. Det er en tilstand av fred, frihet og evne til å være her-og-nå. Det å tenke oppleves nesten som å ta på seg tvangstrøye. Det kan saktens la seg gjøre, men det er som å begrense det ubegrensete i en alt for liten form. Det er fremdeles en opplevelse av ”meg-het” (I-amness), så det er full identitet. Jeg er aldri noe annet enn meg, det er bare et langt mer frigjort meg, som ikke er bundet til den personlige historien, slik det lille jeget er.

Det er naturligvis svært sjeldent at man i en nærværsbasert psykoterapi får mulighet til å peke på den mer transcendente selvopplevelsen. Det skjer likevel innimellom, spesielt hvis psykosynteseterapeuten har en seriøs meditasjonspraksis og jevnlig praktiserer nærværsmeditasjon. En meget sterk metode er å holde øyekontakt med klienten i lang tid og bare være. Gi helt slipp inn i bevisstheten på den andre.

Slike dype øyekontakter kan gi slike opplevelser av fred og frihet, særlig hvis psykosynteseterapeuten vet hvordan tilstanden skal overføres. Dette er en praksis jeg har trent privat lenge, og fra tid til annen er det en klient som spontant oppdager denne muligheten eller bare får behov for å holde nærværet. For en tid tilbake oppsto dette spontant og vi satt i tre kvarter uten å si et ord. Vi visste begge at noe transpersonlig, en dypere væren, var inntrådt. Tiden opphører og to sjeler er bare sammen i et tidløst nå, og resultatet er dyp fred. Klienten sa etterpå: ”Det er første gang at en annen har kunnet være med meg i min dypeste væren.”

Det er ett selv, men mange jeg

En nærværsbasert psykosynteseterapi er opptatt av å utvikle et helstøpt menneske som kan uttrykke seg frigjort gjennom alle sine psykologiske funksjoner. Kroppslig, følelsesmessig, mentalt, intuitivt, osv. Dette forutsetter ideelt sett at funksjonene utvikles og at identiteten trekkes tilbake fra funksjonene, slik at man i realiteten opplever at man har en kropp, men ikke er sin kropp. Assagioli beskriver i stjernediagrammet funksjonene som: 1. Sansning (kroppen), 2. Følelse, 3. Begjær, 4. Fantasi, 5. Tanke, 6. Intuisjon, 7. Viljen. Det hvite lyset i midten er bevisstheten og selvet.

En nærværsbasert psykosynteseterapi vil alltid peke på det faktum, når klienten er klar, at identitet er basert i bevisstheten. Det finnes ingen andre identifikasjoner som gir samme grad av frihet, for er en selv våknet opp til bevisstheten, kan man identifisere seg med hva det skal være. Bevisstheten er fri, ubundet og kan flyte gjennom alle de psykologiske funksjonene og gi verdifulle opplevelser. Ingenting annet i oss har den kvaliteten.

Kroppen skal for eksempel fungere som en verdifull funksjon som man agerer fysisk gjennom. Kroppsbevissthet bidrar til å integrere kroppen med de øvrige funksjonene: følelser, fantasi, tanker, begjær og intuisjon slik at de kan uttrykke seg frigjort gjennom kroppen.

Dette forutsetter avidentifikasjon fra kroppen slik at vi fra iakttakerens posisjon kan undersøke og oppleve kroppens reaksjoner fra alle tre perspektiver. Dette forutsetter også at vi aktiviserer kroppen i terapien gjennom berøring, rollespill og andre aktiviserende metoder. På den måten kan vi iaktta kroppen i handling – hvor den er frigjort og hvor den er hemmet. Jeg arbeidet på et tidspunkt med en mann som overhodet ikke kunne merke følelsene sine. Uansett hvilke øvelser vi gjorde—nærvær, tegning, rollespill, så var adgangen til følelsene lukket. Jeg fikk en plutselig innskytelse om å nå ut og røre ham på låret. Nå kunne han merke følelser av ubehag og det ble et gjennombrudd i terapien. Vi måtte gjennom kroppen for å få adgang til følelsene hans.

Når vår egentlige identitet er selve bevisstheten; hva er da formålet med alle andre identiteter som vi skaper i forhold til de roller vi spiller i livet, eller de psykologiske funksjoner vi er identifisert med?

Vi er identifisert med å være far, kjæreste, lege, klok, følsom, pen, stygg, sterk, osv. Ken Wilber snakker om at vi har ulike stadie-selv, det vil si at vi på vår utviklingspsykologiske reise identifiserer oss med ulike sider av oss selv. Til å begynne med identifiserer vi oss med kroppen og den vil fungere som sete for bevissthetens identifikasjon. Hele den ytre verden med alt hva den inneholder av fysiske objekter og de ytre ting blir det som definerer hvem en er. Vi kunne kalle det for kroppsjeget.

Senere blir følelseslivet sete for identitet og vi identifiserer oss med det, som får oss til å føle oss trygge og veltilpasset. Familie, opplevelser og relasjoner—vi kunne kalle det for følejeget.

Senere blir vi opptatt av å definere identiteten vår mentalt, ved hjelp av den spesielle livsstilen vi bevisst velger. Utdanning, arbeid, interesser, ideer, kultur og den særlige gruppe av mennesker som tilhører subkulturen vi blir tilhørende, blir nå det som utgjør vår identitet. Det kunne kalles for tankejeget.

Når bevisstheten våkner opp til det faktum at den er en del av en større global virkelighet på det ytre plan, og en samhørighet med livet på et indre, trer vi inn i de transpersonlige verdener. Det er her at sjelejeget begynner å ta form. Nå blir bevisstheten opptatt av å finne sin mening, det vil si sin plass i den større globale sammenheng. Hvor kan jeg tjene og bidra med å skape en bedre verden, er et typisk spørsmål som stilles i denne fasen. Livsformål, å finne sitt kall og å utvikle sin bevissthet og identitet blir helt sentralt.

Det finnes mange stadier og ulike måter å oppleve denne virkeligheten på avhengig av hvilken psykologiske funksjon en er mest identifisert med. Den viktigste oppvåkningen som skjer i denne fasen er dog erkjennelsen av seg selv som bevissthet, frigjort fra de psykologiske funksjonene. Bevisstheten er sjelen, mer eller mindre begrenset av de forskjellige funksjonene som vi har identifisert oss med.

Det er denne oppvåkningen, delvis og mer eller mindre realisert, som er et av den nærværsbaserte psykoterapiens hovedformål. Det forutsetter en helbredelse, en harmonisering og utvikling av alle de psykologiske funksjonene fordi bevisstheten har behov for sunne jeg’er å utfolde seg igjennom. I motsetning til mange av de klassiske østlige og vestlige mystiske erkjennelsesveiene har psykosyntesen en tilnærming som handler om å komme inn i livet og utvikle det med alle ressurser vi har. De klassiske religionene har gjerne et ledemotiv som handler om å komme ut av det fysiske livet. Psykosyntesen og mange av de åndelige tilnærmingene fokuserer mer på å manifestere åndelighetene.

I dette perspektiv er formålet med kroppsjeget, følejeget og tankejeget å være midlertidige fokuspunkter for identitet inntil tiden er inne når mennesket er klar for å identifisere seg med selve bevisstheten. I transpersonlig forstand vil det si å å ta spranget inn i sjelens tidløse, allestedsnærværende Nå, som opplever livet gjennom en kjærlighetsmettet helhetsbevissthet. Dette NÅ er også i sin essens det Universelle Selv, som er et levende vesens bevisste nærvær, og dette levende vesenet er deg, meg og alt som eksisterer.

De psykologiske funksjonene har som formål å tilby mulighet for handling fordi det er noe i oss som vil manifestere seg, med alt vi inneholder, i et fullkomment fritt uttrykk. Dette noe er viljen i oss.

Viljen; den evolusjonære impulsen i oss

Viljen står naturligvis helt sentralt i enhver nærværs- og viljebasert psykosynteseterapi. Assagioli går så langt som å indikere at vi er vilje. Hvis det finnes et aspekt av psykosyntese som virkelig gjør den til en unik tilnærming, så må det være betoningen av viljen. Men hva er vilje? Vi har ofte en svært begrenset oppfatning av viljen, som noe kraftfullt og sterkt, med hvilken vi på en mekanisk måte kan presse tingene igjennom.

Viljen er dog i langt større grad noe levende, en energi som lever i det indre og som tilskynder oss å vokse, bli større, mer autentiske og sanne. Viljen er et direkte aspekt av selvet, som utover bevissthet også er LIV. Dynamisk liv, som kontinuerlig søker å manifestere seg, utvikle seg og i den forstand kan vi si at viljen er den evolusjonære impuls i ethvert menneske. Den er både personlig, transpersonlig og universell, det vil si at det som satte Big Bang i bevegelse også lever i deg og meg.

Viljen er ikke det samme som sterke følelser og begjær, som kan være kraftige på sine måter. Viljen er mer beslutningen og intensjonen bak den bevisste utfoldelse av de sterke følelsene. Selvet er både ren bevissthet, som er uforanderlig, ubevegelig—et vitne, men det er også motiverende kraft, som setter alt i gang, når vel å merke vi er våknet bevisst opp til denne funksjonen. Assagioli brukte Aristoteles uttrykk, at selvet er den ubevegelige beveger.

Vi er likevel ofte styrt av ytre påvirkninger og ubevisste indre drifter, snarere enn den bevisste hensikt. Viljen er med andre ord noe vi bør utvikle tilgang til, som med den rene bevisstheten. Selvets bevissthet opplyser oss om hvem vi er, den fører oss til erkjennelse. Viljen setter oss i forbindelse med retning og formål og forteller oss hvilken retning livet vårt kan ta, hvis vi ønsker det fulle utbyttet av det. Selvets bevissthet er kaptein på et skip mens viljen er styrmannen.

På den måten er bevisstheten en forutsetning for viljen. For det å treffe bevisste valg krever en bevissthet om de mulige valgene. Det er langt fra alle valg som treffes bevisst og derfor har mange av valgene våre ikke rot i viljen, men kommer i større grad fra en av de andre psykologiske funksjonene. Frykt, begjær, ideer, sult kan være motiverende krefter bak ubevisste valg.

Assagioli beskriver viljens aspekter som: god, sterk og intelligent. Dens nivåer som: personlig, transpersonlig og universell. Dens mange kvaliteter og de metoder vi kan trene den med. I en nærværs- og viljebasert psykoterapi vil man alltid betone at klienten lærer å lytte til sin vilje, sin opplevelse av det som er sann identitet, og hvordan en uttrykker den i livet.

Sett i det perspektiv er identitet ikke noe man bare er, det er noe som kontinuerlig velges etter hvert som vi bevisstgjøres. Viljen er selve evnen til bevisst å identifisere og avidentifisere seg. Å si: ”Det er den jeg er!” eller ”Det er ikke meg!” Når vi identifiserer oss med noen gir vi det liv og oppmerksomhet—vilje og bevissthet. Det vi gir liv blir sterkt og vitalt. Det vi trekker liv og oppmerksomhet bort fra dør etter hvert.

Når vi virkelig retter bevisstheten mot sin egen kilde for eksempel i dyp nærværs- meditasjon, oppdager vi at vi alltid holder en intensjon og et formål, uansett om dette ikke krever noen som helst anstrengelse. Uansett hvilken tilstand vi er i så kommer vi ikke utenom at det er gjort et valg, og at så lenge handlingen opprettholdes vil intensjonen bli holdt levende i bevisstheten. Denne intensjonen er viljen. Vi opplever også at selv om vi kan velge å være hva vi vil, så er det noe som oppleves mer sant enn noe annet. Det som forteller oss hva som er sant ”meg,” det er den dynamiske energien som gir en retning. Det er viljen.

Vi er med andre ord ”et sentrum av ren bevissthet og vilje.”

Viljebasert psykosynteseterapi

Alle disse ovenstående perspektivene må omsettes i den nærværs- og viljebaserte psykosynteseterapien! Derfor er noe av det første jeg spør klienten om alltid: Hvor går reisen? Hva slags vekst ønsker du i denne prosessen? Jeg bruker metaforer som å bli kaptein i sitt eget liv, så klienten selv setter sin kurs og styrer det. Å bli mester i sitt eget hus er også en god metafor.

Jeg peker på den grunnleggende kjensgjerning at det finnes en kraft i klientens liv, som VIL være seg selv. Viljen til å være seg selv er en av de viktigste drivkreftene som kan oppdages. Vi kaller den også for behovet for autentisitet, ekthet og være unik.

Når klienten finner ut av sitt mål oppstår det et viljefokus, som kan handle om alt fra større væren, spontanitet, fred —altså kort sagt mål, som normalt ikke forbindes med vilje. Men nettopp fordi vilje ofte blir misforstått og ikke ses som det den er, nemlig intensjonen bak enhver bevisst handling.

Maja var opptatt av å få sitt kjærlighetsliv til å fungere. Hun ville ha kjærligheten til å lykkes og de innledende sesjonene handlet om at hun bevisst tok ansvar for det ved å beslutte å innlede et terapeutisk forløp. I sesjonene er jeg alltid svært bevisst på å ikke ta beslutninger på mine klienters vegne, nettopp fordi klienten styrkes av dette ansvaret som handler om å ta beslutninger selv.

I Majas tilfelle handlet det om å avslutte affæren med mannen hun hadde et seksuelt forhold til. Forholdet var uverdig sett i lys av hennes behov og verdier. Hun var samtidig klar over at hun var avhengig av den bekreftelse hun fikk og det håp om at han en dag ville bli hennes.

Det var med andre ord en konflikt mellom hennes vilje og hennes begjær, noe de fleste mennesker har hatt en utvetydig opplevelse av. Viljen i henne bekreftet at hun fortjente bedre fordi den er selve den levende energi som bærer opplevelsen av frihet og storhet i seg. Det er den evolusjonære kraft som kontinuerlig skubber oss ut over komfortsonene våre og ønsker mer frihet, mer kjærlighet, mer storhet. Viljen bærer kraften fra den arketypiske kongen og dronningen, som dypest sett er sjelen og det transpersonlige selv.

Når denne utviklingsflammen først er tent og erkjent, uansett om det er på det personlige eller transpersonlige plan, oppstår det en tydelig retning i et menneskes liv. For Maja innebar det et oppgjør med mindreverd som holdt henne fast i relasjoner der hun ikke ble sett og valgt 100%. I løpet av terapien forsto hun at det i virkeligheten var en direkte speiling av at hun ikke så seg selv og valgte sine behov deretter.

Vilje er frihet og derfor motpolen til avhengighet og offerroller. Når viljen ikke tas med inn i det terapeutiske rommet, opplever man ofte at klientene regrederer til et umodent nivå. Spesielt hvis terapeuten ensidig fokuserer på omsorg og dermed fastholder klienten i et avhengighetsforhold til terapeuten, noe som aldri kan være formålet med psykosynteseterapi. Når man speiler klientens viljenatur kan det være en god idé å kalle stolen klienten sitter i for direktørstolen, kapteinens stol, instruktørens stol, kort sagt stolen der det tas beslutninger. Alle andre sider av klienten kan objektifiseres ved å plassere stoler i rommet, som representerer de ulike delpersonlighetene som enten kan samarbeide med klientens mål eller være motstandere av dette.

Den vesentligste speilingen skjer likevel i relasjonen mellom klient og terapeut. Når terapeuten er en god autentisk autoritet, både faglig og menneskelig, overføres denne kraften til klienten. Når klienten opplever at terapeuten hele tiden søker å sette klienten fri til å være alt det vedkommende selv velger og har mulighet til å bli, opplever klienten å bli sett i sin styrke.

Denne overføringen av styrke er et helt sentralt fokus i en nærværs- og viljebasert psykosynteseterapi. Den hjelper klienten til å se seg selv som terapeuten gjør og å identifisere seg med det klienten velger er sitt sanne jeg på dette utviklingsnivå.

Psykosyntesetrening på skolene

Jeg håper ovenstående fremstilling av nærværs- og viljebasert psykosynteterapi kan inspirere de psykosyntetiske utdanningssentrene til å fokusere mer på de essensielle elementene i psykosyntesen. Roberto Assagioli ga oss kun de foreløpige skissene til dette verdifulle arbeidet, så det må være opp til oss å bringe denne arven ut i levende praksis.

Hvis studentene fikk direkte erfaring med iakttakeren, avidentifikasjon og viljen som levende kraft, samt lærte å utøve dette, ville det være et stort skritt. Psykosyntese er fredsarbeid, fordi det bringer de konfliktfylte sidene sammen i et harmonisk uttrykk. Men en forutsetning for at freden oppstår er at klienten oppdager sitt kjærlige dynamiske sentrum, som er den indre fredsmekler.

På Norsk Institutt for Psykosyntese, der jeg er faglig leder fra 2015, vil vi fokusere en stor del av vår trening på å oppnå nettopp dette.

Slik jeg ser det betyr dette at moralsk og etisk integritet ikke er mulig uten psykologisk integritet. Dermed kan vi ikke snakke meningsfullt om selvaktualisering med betydelige splittinger i psyken. Jo, det kan sies, i et jungiansk perspektiv, at ”hver gang vi tenner et lys kaster vi en skygge,” og at vi så og si per definisjon ikke kan se hele vår egen skygge. Men jeg vil si at det er stor forskjell på en som ikke er åpen for at enhver stor sannhet kan ha en skygge og en som mener dette. Evnen til å tenke i slike baner kan kalles dialektisk tenkning. Som John Rowan sier: ”Dialektikken er en hard læremester. Den lærer oss at enhver verdi som opprettholdes på en ensidig måte vil bli en illusjon” (Rowan 2000). Dette fører oss i noen grad bort fra et absolutt syn på integritet. Mens Kohlbergs seksdelte modell grovt sett er delt inn i prekonvensjonelle, konvensjonelle og postkonvensjonelle nivåer, vil jeg si at denne inndelingen ikke gir avkall på rammene for det vi kan kalle ”modernistiske” perspektiver. Hva kan et postmodernistisk perspektiv være—på hvert av de fem områdene jeg har framsatt tidligere? Jeg vil foreslå følgende ”nivåer”:

formativt integritetsnivå: det det finnes intensjon om å tilsikte eller agere med integritet, men der de psykologiske ferdighetene er underutviklete—muligens det vi kan kalle enkel integritet;

konvensjonelt integritetsnivå: der oppfatningene om hva som utgjør ”godt” og ”ondt” viser til kulturers og tidsåndens relative normer og verdier;

dialektisk integritetsnivå: der atferd og verdier kan virke sjokkerende og paradoksale for oss i den forstand at de ikke passer med den kulturelle ”normen”, men likevel har en integritet i seg—enkelte radikale kunstformer kan illustrere dette. I 1913 protesterte folk ved førstegangsoppføringen av Stravinskys Vårofferet.

Når jeg åpner for et postmoderne perspektiv, sier jeg ikke at ”alt er relativt” og dermed at ”alt er gyldig”. Det jeg sier er at det er sjelden mulig å være fullstendig konkluderende og dømmende om det vi ser på, ettersom vi aldri kan gripe hele perspektivet. I så måte argumenter jeg for en grad av kaos og ”villskap” i vår verdsettelse av som har og hva som ikke har integritet —kanskje mest åpenbart i spørsmål som har å gjøre med estetikk, men også på alle de øvrige områdene. Da jeg en gang i en herreekviperingsforretning stilte spørsmål ved den åpenbart dårlige kvaliteten på det jeg kjøpte, sa jeg til butikkmedarbeideren: ”Dette plagget er visst ikke helt vellaget?” Svaret jeg fikk var, ”Sir, du vil bli lei av det lenge før det slites ut!” Jeg kjøpte det.

Kenneth Sørensen er utdannet MA i psykosyntese på University of East London og i psykosyntese psykoterapi fra Norsk Institutt for Psykosyntese. Han har siden 1988 hatt en daglig meditasjonspraksis sentrert rundt en kjærlighet- og visdomsorientert tilgang. Han har arbeidet i sosialpsykiatrien i 10 år, som pedagogisk konsulent og gjennom sin egen virksomhet har han i 12 år holdt mangfoldige kurs i psykosyntese, meditasjon og energipsykologi. Han er en erfaren psykosyntese psykoterapeut, som brenner for å utvikle den psykoterapeutiske praksis. Han har skrevet flere bøker om esoterisk og integral spiritualitet på sitt forlag, som også utgir andre bøker innenfor området. Hans siste bok er Storhedens Kald, Integral meditation og vejen til frihed.